og ansiktet hans, vanligvis rødt av sinne, så blekt ut, nesten gråaktig under det flimrende neonlyset. En tynn blodstråle perlet seg fra pannen hans, rant nedover tinningen til den smeltet inn i det grå håret hans. “Herregud, herregud, hva har jeg gjort?” Jeg begynte å hulke og falt på kne ved siden av henne. Hånden min skalv så mye at jeg knapt kunne ta på halsen hans for å ta pulsen. Hun var i live. Hjertet hennes hamret, men hun reagerte ikke. “Elena, våkn opp, vær så snill. Tilgi meg, jeg ville ikke… Jeg ville ikke gjøre det. » I det øyeblikket, da verden syntes å lukke seg rundt meg og tanken på å havne i fengsel begynte å spire i hodet mitt, begynte en lav lyd, en dump metallisk rumling,
å vibrere i gaten. Det var ikke en bil som noen annen. Det var den karakteristiske lyden av kraftige motorer. Gulvet i garasjen vibrerte svakt. Rumlingen økte i volum til den stoppet rett foran huset vårt. Tre store motorsykler, den typen som brukes av motorsykkelklubber, slår av motorene nesten samtidig, og etterlater en vedvarende summende lyd i ørene mine. Jeg stivnet, knelte ved siden av den livløse kroppen til min svigermor. Garasjeporten sto på gløtt, og avslørte fortauet og en del av den trekledde gaten. Jeg hørte hviningen fra tunge lærstøvler på asfalten, metallisk klirring av kjettinger, og hviskingen fra dype menns stemmer, sakte men bestemt. “Der har dere det, folkens. Dette er hjemmet til ingeniør Mateo,” sa en hes stemme, en stemme som artikulerte med tryggheten til en som ikke frykter noe.
Jeg prøvde å reise meg, men knærne sviktet. Med hjertet hamrende kikket jeg ut av vinduet i sidegarasjen som vendte ut mot hovedinngangen. Utenfor sto tre kraftige menn, kledd i slitte svarte lærvester med jeg ikke kunne tyde, ved sine helikoptermotorsykler. Men det som tok pusten fra meg, det som fikk meg til å miste balansen igjen, var ikke mennene. Det var det de bar på. En av motorsyklistene, en høy mann med et langt grått skjegg som gikk ned til brystet, dyttet en fjerde motorsykkel. En sporty, knallrød Mutua på banen med satengsvarte detaljer. Ettermiddagssolen reflekterte i den perfekt polerte bensintanken. Det var en synlig ripe på høyre side av rammen, men ellers var den skinnende ren. Jeg kjente denne sykkelen. Jeg kjente henne jævlig godt. Det var en Ducati Monster 1200.
Den samme motorsykkelen som mannen min, Mateo, hadde fortalt meg i tårer at den hadde blitt brent ned til grunnen på Cuernavaca-motorveien, nøyaktig for ett år siden. Jeg husket med smertefull klarhet natten da Mateo kom hjem, klærne revet, gjennomsyret av lukten av røyk, skjelvende av frykt, og fortalte meg at han hadde kjørt av veien i en sving, at motorsykkelen hadde tatt fyr i ravinen og at han, mirakuløst, hadde klart å hoppe i tide. Jeg husket hvordan vi innløste forsikringspengene, hvordan han sørget over tapet av sin «favorittleke», og hvordan vi brukte måneder på å betale medisinske regninger for påståtte indre skader som aldri ble vist på røntgenbildene. Men sykkelen var der. Intakt. Skinnende under himmelen over Naucalpan. “Hallo? Er det noen? Den gråskjeggete motorsyklisten ropte mens han slo tre ganger på metallporten til huset med nevene.
Lyden gjallet gjennom garasjen, rett over Elena, som fortsatt var bevisstløs. “Vi leter etter Mateo Olvera. Vi har kommet for å returnere eiendelene dine til deg. Oppdrag fullført. » Jeg gispet. Jeg så ned på kroppen til svigermoren min, som begynte å stønne svakt, fingrene hennes beveget seg fortsatt, og så mot porten, hvor tre mystiske menn holdt en million-pesos løgn som mannen min tålmodig hadde funnet på. En løgn som nå truet med å utslette oss alle. Jeg følte at jeg holdt på å kveles. Hvis jeg åpnet porten, ville disse mennene se Doña Elena ligge blodig på bakken, og jeg ville gå rett i fengsel for drapsforsøk eller grov vold. Hvis jeg ikke åpnet, kunne motorsyklistene insistere, ringe politiet eller varsle naboene. Og verst av alt: tilstedeværelsen av denne motorsykkelen betydde at hele livet mitt med Mateo, de siste tolv månedene med økonomiske vanskeligheter, ofre og løgner, ikke hadde vært annet enn en forbannet skuespill orkestrert av mannen som hadde sverget å elske meg ved alteret. Elena slapp ut et høyere stønn, åpnet sakte øynene, blikket hennes var vagt, stirret forvirret på meg før hatet blusset opp igjen i pupillene hennes. Utenfor banket motorsyklisten på porten igjen, denne gangen hardere. “Mateo! Vi vet at du er her! Ikke kast bort tiden vår, bror! Han brøler fra gaten. Skjebnen fanget meg i et mørkt sted, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle komme meg ut i live. Les mer i kommentarfeltet. Hvis du ikke ser det nye kapittelet, trykk på “Alle kommentarer.
