Jeg tok på meg kåpen igjen, og i det øyeblikket kjentes det som om hver muskel i kroppen var spent til bristepunktet. Jeg la ringen og papirlappen fra Susan igjen på kjøkkenbenken, midt i flomlyset fra downlightene. Lyset traff den hvite diamanten og kastet et skarpt, kaldt gjenskinn mot tapetet. Den glitret fremdeles av det samme løftet han hadde gitt meg, det samme falske eventyret jeg hadde bygget hele mitt voksne liv rundt de siste månedene.
Telefonen min vibrerte igjen i lomma. Et nytt varsel fra Ethan: «Hvordan går det, kjære? Tok du feberen? Jeg tenker på deg.»
Jeg svarte ikke. Jeg slettet ikke varselet heller; jeg lot det bare lyse opp i mørket før skjermen slukket igjen.
Utenfor leiligheten min var luften i Denver skarp og iskald, den typen tørr høstluft som brenner i brystet når du puster for fort. Regnet hadde avtatt, men asfalten i gatene glitret under gatelyktene, farget i gule og oransje toner fra de gamle arkitektoniske lampene i nabolaget.
Washington Park lå bare fem minutter unna med bil, men jeg bestemte meg for å gå. Jeg trengte at beina flyttet seg, trengte at blodet pumpet hardere for å overdøve den ulmende panikken som truet med å sluke meg. Hvert skritt mot Washington Park Residences føltes som å gå inn i en fremmed virkelighet der alt jeg visste om Ethan var en godt innøvd løgn.
Da jeg svingte rundt hjørnet til den gamle mursteinsbygningen, kjente jeg en plutselig kvalme som veltet opp i meg. Bygningen lå der mørk og massiv, omgitt av digre, eldgamle trær hvis blader falt lydløst mot bakken. Det var ikke et glatt, upersonlig luksuskompleks slik som det han hadde forsøkt å dra meg til. Dette var en eldre, klassisk bygning med sjel – akkurat det stedet han hadde sagt at han «hatet», akkurat det stedet han hadde nektet å snakke om hver gang jeg dro ham med i denne retningen.
Hvorfor hadde han hatet det? Ikke fordi det var dårlig stand, men fordi det var der hans sanne liv var forankret. Det var der han holdt skjult det han ikke ville at jeg eller noen andre skulle oppdage.
Inngangsdøren var en tung tredør med smijern og en gammel ringeklokkefront i messing. Heldigvis gled døren opp idet en eldre mann med en handlepose kom ut. Jeg slapp den raskt igjen før den smalt igjen, og glidde lydløst inn i den svakt opplyste vestibylen.
Luften der inne luktet mildt avvokset tregulv og gammel lær. Det var stille. En stor, sirkulær trapp med en slitt rød løper strakte seg oppover mot et overlys i taket. På veggen ved postkassene hang et lite messingregister.
Jeg skannet navnene raskt, med fingrene som skalv mot det kalde metallet.
Enhet 101: Henderson.Enhet 201: Miller.Enhet 202: Cole.
Cole.
Navnet stod der, skrevet med en liten, elegant label bak den gamle glassluka: E. Cole & S. Cole.
S for Sophie? Sarah? Eller kanskje bare initialen til en kone jeg aldri hadde hørt om, en kvinne som bar navnet hans på papirer jeg aldri fikk se.
Jeg begynte å gå opp trappene. Hvert trinn knirket svakt under støvlene mine, en dempet, rytmisk lyd som minnte meg om hvor ensom jeg var akkurat der, midt i et vilt fremmed liv som tilhørte mannen jeg skulle gifte meg med om fem dager. Bryllupsinvitasjonene lå hjemme på spisebordet mitt, ferdig stemplet og klare til å sendes ut til venner og familie. Moren min sydde på kjolen min. Og her stod jeg, i en trappegang med hjerterytmen hamrende i halsen, på jakt etter ruinene av min egen tillit.
Andsetasjen var en smal korridor med dører malt i en dyp, mørkegrønn farge. Dør 202 lå bakerst, ved et lite vindu som slapp inn det kjønlige lyset fra gatelyktene utenfor.
Jeg stanset utenfor døren.
Det var ingen lyd innenfra. Ingen musikk, ingen stemmer, bare den dype, lavmælte summingen fra et kjøleskap gjennom den tykke tregulvmalingen.
Jeg løftet hånden for å banke på, men luften frøs i brystet mitt. Hva ville jeg si? Hei, jeg er forlovet med mannen du bor sammen med? Ville hun åpne døren med et blikk av sjokk, eller var hun en av de som allerede visste det? Var hun en kvinne som levde i skyggen av hans stadige reiser, hans «hastesamtaler» og hans endeløse unnskyldninger om arbeid som krevde at han ble værende sent på kontoret?
Før jeg rakk å banke, hørte jeg en svak bevegelse på den andre siden.
Et klikk. Låsen ble vridde om.
Døren gled opp med noen centimeter, og en smal stripe av gult lys falt ut på den mørke korridorgulvet.
