Mitchell Vance rev telefonen ut av blazerlommen, tomlene skalv voldsomt mens han prøvde å åpne dashbordet.

Han stirret på skjermen.

Den knallblå Vance Logistics-portalen lastet ikke.

I stedet satt en solid svart startskjerm som viste en rød systemlåskode: AUTENTISERING TILBAKEKALT AV CROSSGRID CORE SECURITY.

“Nei,” mumlet Mitchell lavt, og banket på glasset om og om igjen med en våt tommel.

“Nei, nei, nei. Kornforsendelsene ut fra Omaha er planlagt å gå gjennom terminalen vår om tre timer.”

“Hvis disse lastebilene ikke passerer de digitale veiestasjonene innen klokken tre om natten, vil statens veimyndighet beslaglegge hver eneste lastebil på motorveien.”

Han så opp, arrogansen hans fullstendig knust, og avslørte den desperate, overbelånte forretningsmannen under.

“Mr. Cross… Arthur… Vær så snill. Vi kan snakke om dette på et kontor. Det må være en misforståelse.”

“Det er ingen misforståelse, Mitchell,” sa Arthur, stemmen flat og stødig.

“Niesen min satt ved det bordet og prøvde å spise middagen sin.”

“Sønnen din sa henne i bakken fordi hun nektet å gi ham en forhåndskopi av kjemiprøven sin.”

“Så gned han støvelen mot håndleddet hennes mens naboene dine så på og filmet det på sine private telefoner.”

Arthur snudde seg litt, blikket hans sveipet over de to varsity-spillerne som hadde spilt inn.

Brody stappet telefonen dypt ned i jakkelommen på varsity-laget, hodet falt så lavt at haken hans berørte kragen.

“Du,” sa Arthur og pekte med en finger på Brody.

Brody hoppet som om han hadde blitt truffet av en elektrisk dytter.

“Slett filen fra din lokale lagring og skycache med en gang,” befalte Arthur.

“Fordi hvis mitt digitale rettsmedisinske team finner den videoen lastet opp til en enkelt server på jorden, vil foreldrene dine motta en føderal sivil sak for ikke-samtykkende elektronisk trakassering før frokost.”

Brody fomlet med telefonen med skjelvende hender, fingrene gled over glasset mens han febrilsk trykket på søppelikonet.

“Den er borte!” pep Brody, nær ved å gråte.

“Jeg slettet det! Jeg sverger på Gud, Mr. Cross, jeg mente ikke noe med det, Wyatt sa bare at vi skulle filme det!”

“Hold kjeft, Brody!” Wyatt knurret og snudde seg mot lagkameraten, ansiktet blekt og forvridd av panikk.

“Du ba meg om det!” ropte Brody tilbake, stemmen hans sprakk gjennom det stille rommet.

“Du sa hun bare var en veldedighetssak ingen brydde seg om!”

“Det er nok,” sa rektor Sterling, og trådte mellom guttene, selv om øynene aldri forlot Arthur.

Sterlings panne var glatt av svette.

“Mr. Cross… Arthur… hvis jeg hadde visst om Wendys forhold til Cross-stiftelsen…”

“Hvis du hadde visst det?” Jeg avbrøt, og snakket direkte til rektoren.

Sterling rykket til.

“Du sto rett ved punchbollen, Mr. Sterling,” sa jeg, stemmen min ekkoet mot de malte betongveggene.

“Du så Wyatt snuble meg.”

“Du så ham sparke sekken min i fettfellen.”

“Og du snudde ryggen til for ikke å måtte benke startende quarterback før regionssemifinalen på fredag.”

Sterling åpnet munnen, men ingen ord kom ut.

Han så på fru Gable, som nå stirret på ham med åpenbar forakt, og så ned på sine egne polerte sko.

“Skolestyret ditt mottar et årlig tilskudd på åtti tusen dollar til teknologiaktivering fra vår regionale utdanningsstiftelse,” sa Arthur til Sterling.

“Det tilskuddet ble godkjent på betingelse av at dette distriktet opprettholdt et trygt og rettferdig læringsmiljø.”

“Med virkning fra klokken åtte i morgen tidlig, er denne kapitalen suspendert i påvente av en fullstendig administrativ gjennomgang av Title IX utført av uavhengig etterforsker fra Chicago.”

Sterling så ut som om han hadde fått et slag i solar plexus.

“Mr. Cross, vær så snill… det stipendet finansierer hele datalaboratoriet vårt…”

“Da foreslår jeg at du forklarer skolestyret hvorfor temperamentet til din startende quarterback var verdt å miste det,” sa Arthur uten å blunke.

Mitchell Vance gikk mot Arthur, hendene hevet i en holdning av total overgivelse.

“Arthur, hør på meg. Jeg har kjent broren din siden college. Vi satt sammen i det regionale kollektivstyret.»

“Broren min døde for seks år siden, Mitchell,” sa Arthur kald som is.

“Og hvis han sto i dette rommet nå, ville du ikke hatt denne samtalen med advokater.”

Mitchell svelget hardt, huden hans ble askegrå.

“Hva vil du?” Mitchell hvisket, fullstendig knust foran alle forretningseiere, naboer og kirkemedlemmer han hadde mobbet i tjue år.

“Fortell meg hva du vil jeg skal gjøre.”

“Kontrakten er død, Mitchell,” sa Arthur.

“Det er ingen forhandling. Vance Logistics vil overføre sin programvarestack til en alternativ leverandør innen tretti dager, forutsatt at kreditorene dine gir deg tretti dager når de ser varselet om tilbakekalling av samsvar.»

“Det vil ruinere oss,” sa Mitchell, stemmen knapt hørbar over den lave summingen fra takviftene.

“Det vil bokstavelig talt ødelegge vår driftskredittlinje innen mandag morgen.”

Arthur vippet hodet litt.

“Da antar jeg at sønnen din får en mulighet til å lære hvordan livet føles i brukte klær.”