Wyatts støvel holdt seg presset over venstre håndledd mitt, men trykket sluttet å grave seg inn i beinet.
Han stivnet, hodet vippet mot kjellertaket mens tunge dekk knaste sakte over grusveien utenfor.
“Hva gjorde din fattige familie, Wendy?” Wyatt sneiet, men stemmen hans sprakk akkurat nok til at guttene hans merket det.
“Lånte onkelen din noens tauebil for å hente søppelet ditt?”
Mottakeren hans, Brody, lo på kommando fra kanten av dessertbordet, med iPhonen rettet rett mot ansiktet mitt.
“Sannsynligvis farens tjue år gamle rustne pickup,” ropte Brody og så seg rundt i rommet for å invitere foreldrene til å bli med.
Ingen av de voksne deltok denne gangen.
Rumlingen som gikk på tomgang utenfor var ikke raslingen fra et gammelt eksosrør.
Det var den dype, trykksatte summingen fra avanserte dieselmotorer og synkroniserte elektriske motorer som gikk på tomgang i tett formasjon.
To flere sett med lys feide over mursteinsfundamentet og fylte de mørke takbjelkene med rent hvitt skjær.
Så kom det tunge dunket av flere bildører som lukket seg i nesten perfekt takt ute i novemberregnet.
Wyatt så mot kjøkkendøren, tydelig forventende at rommet skulle le med ham igjen, men latteren hadde tørket helt ut.
Mitchell Vance satte glasset med varm sider på det sammenleggbare bordet med et stille, dempet klirr.
Han glattet ut slagene på den skreddersydde grå dressen, øynene flakket mot de tunge branntrappedørene bakerst i gangen.
“Wyatt,” sa Mitchell, tonen hans bar den skarpe, øvede kanten til en mann vant til å håndtere offentlige scener.
“Ta foten av jenta.”
Wyatt beveget seg ikke med en gang; Han hatet å bli fortalt hva han skulle gjøre, spesielt foran tretti klassekamerater som tilba varsity-skapet hans.
“Pappa, hun kastet seg ned,” løy Wyatt glatt, hælen hans holdt fortsatt mitt brukte flanellerme mot linoleumen.
“Hun lagde en scene fordi hun snublet over treningsbagen min.”
“Jeg sa slipp henne,” gjentok Mitchell, høyere denne gangen, knokene hans ble hvite mot kanten av duken.
Wyatt himlet med øynene, og skrapte bevisst de skitne sko-merkene sine over mansjetten min før han trakk seg tilbake med overdreven uskyld.
Jeg reiste meg ikke opp.
Jeg trakk knærne sakte under meg og kjente den kalde fuktigheten fra gulvet sive gjennom de slitte kordfløyelsbuksene mine.
Håndleddet mitt dunket med en varm, dump verk, men huden var ikke ødelagt.
Jeg rakte ut, samlet de tre løse spiralnotatbøkene mine fra under kanten av sammenleggstolen, og stablet dem pent i fanget.
Den tunge messing-krasjstangen på de ytre dobbeltdørene klikket.
Lyden gjallet gjennom kjelleren med høyt tak som en hammer som slår mot et ambolt.
Alle snudde seg.
Rektor Sterling, som hadde brukt den siste timen på å le av Mitchell Vances golfhistorier, tok to raske skritt bort fra buffetbordet.
En bølge av våt høstluft feide nedover betongtrappen ved inngangen, og bar med seg lukten av våt sedertre og regn.
En høy mann i en mørk koksgrå kasjmirfrakk steg først inn terskelen.
Han så ikke ut som noen fra vårt fylke.
Han hadde verken på seg jaktvest, lokal fagforeningscaps eller boosterklubb-vindjakke.
Han hadde på seg briller uten innfatning i titan og holdt en slank svart lærmappe trygt under den ene underarmen.
Bak ham gikk to yngre menn iført identiske mørke dresser, hver med et kryptert feltterminal-etui uten merkelogo.
Og bak dem kom onkelen min, Arthur Sterling-Cross.
Arthur gikk ikke fort.
Han hadde på seg en oppknappet trenchcoat over en vanlig marineblå ullgenser, det sølvfargede håret pent gredd bakover mot det fuktige været.
Hans lyse hud så blek ut under de harde fluorescerende kjellerrørene, identisk med den skarpe kjevelinjen og de høye kinnbeina jeg så i speilet hver morgen.
Han stoppet nederst ved betongtrappene, tørket skoene på gummiløperen, og så rolig utover radene med sammenleggbare stoler.
Han så ikke sint ut.
Det var alltid det skremmende med Arthur; Da han virkelig var klar til å ødelegge en balanse, så ansiktet hans helt avslappet ut.
“God kveld,” sa Arthur, stemmen lav, kultivert og bar lett inn i hvert hjørne av menighetssalen.
Ingen svarte.
Mrs. Gable slapp det fuktige kjøkkenhåndkleet på det sammenleggbare bordet, øynene hennes ble store mens hun stirret rett inn i Arthurs ansikt.
Hun kjente ham igjen.
Hun kjente ham ikke fra bymøtene, men alle som leste de nasjonale finanssidene eller så morgenens tekniske segmenter kjente Arthur Cross.
Han var grunnlegger og majoritetseier i CrossGrid Telemetry Systems.
CrossGrid solgte ikke telefoner eller bærbare PC-er til tenåringer.
CrossGrid eide den proprietære sanntidsrutingsinfrastrukturen, sky-samsvarsrørledninger og automatisert jernbanegodsdispatch-programvare som drev åtti prosent av transporten i Midtvesten.
Mitchell Vance tok et skritt frem, brystet hans skjøt ut instinktivt, selv om smilet hans så sprøtt og stivt ut.
“Kan vi hjelpe deg med noe, sir?” spurte Mitchell, og brukte sin offisielle fylkesrådsrytme.
