“Mamma ga det til meg sist jul. Jeg sparte det til babyen min.”
“Men du fikk en gutt.”
Holly trakk på skuldrene.
“Jeg tenkte Ivy fortjente noe fra bestemor også.”
Det snørte seg i halsen.
For et øyeblikk forsvant huset, pengene og de forfalskede dokumentene.
Lillesøsteren min hadde kommet for å møte datteren min.
Hun gikk mot babysengen.
“Å, Maren.”
Øynene hennes fyltes.
“Hun er nydelig.”
“Takk.”
Holly rørte ved Ivys bittelille hånd.
Så så hun på meg.
“Hvorfor ville du ikke at noen skulle besøke deg i går?”
Jeg stivnet.
“Hva?”
“Pappa sa at du ville ha privatliv.”
Gavin satte kaffekoppen sakte ned.
Holly fortsatte.
“Han sa at du hadde det følelsesmessig vanskelig og ikke ville at vi skulle komme inn på rommet ditt.”
Jeg stirret på henne.
“Jeg ringte pappa og tryglet ham om å komme på besøk.”
Ansiktet hennes forandret seg.
“Nei.”
“Jo.”
“Han fortalte alle at du var opprørt fordi babyen min var en gutt.”
Ordene traff hardere enn jeg hadde forventet.
“En gutt?”
Holly nikket ulykkelig.
“Han sa at du var sjalu fordi mamma og pappa var så glade for sitt første guttebarnebarn.”
Jeg så på Gavin.
Ansiktsuttrykket hans var tordnende.
Jeg hadde visst at faren min favoriserte Holly.
Jeg hadde ikke forstått at han var villig til å skape bitterhet mellom oss.
“Holly, jeg trengte nesten blodoverføring i går. Jeg ville ha foreldrene mine.”
Tårene fylte øynene hennes.
“Jeg visste ikke det.”
“Jeg tror deg.”
Hun satte seg forsiktig ved siden av sengen min.
“Mamma fortalte meg at det hadde skjedd noe med pappa. Hun ville ikke forklare det.”
Jeg nølte.
Så viste jeg henne dokumentet.
Holly leste første side.
Så den andre.
Da hun kom til signaturen, skalv hendene hennes.
“Den er ikke din.”
“Nei.”
“Hvorfor ville pappa gjøre dette?”
“Fordi bestemors hus aldri ble solgt.”
Holly stirret på meg.
Jeg forklarte trusten, leieinntektene, salgsforsøket og lånet.
I flere minutter sa hun ingenting.
Så hvisket hun: “Pappa hjalp oss å kjøpe huset vårt i fjor.”
Jeg kjente noe synke inne i meg.
“Hvor mye?”
“Trettiåtte tusen.”
Gavin lukket øynene.
Holly så forferdet ut.
“Han fortalte Nate at det var penger fra et forretningsprosjekt som endelig hadde gitt avkastning.”
“Stilte du spørsmål?”
“Selvfølgelig gjorde jeg det. Han sa at han ville gjøre noe spesielt for babyen.”
Jeg så ned.
Babyen.
Pappa hadde gitt Holly trettiåtte tusen dollar for sønnens fremtid.
I mellomtiden hadde jeg sendt ham elleve hundre dollar hver måned fordi han påstod at han ikke hadde råd til matvarer.
Holly begynte å gråte.
“Maren, jeg sverger, jeg visste det ikke.”
Jeg rakte meg over sengen og tok hånden hennes.
“Jeg vet det.”
“Men jeg fikk nytte av det.”
“Ja.”
Hun trakk seg ikke unna.
Etter et øyeblikk sa hun: “Da må vi rette opp i det.”
Det var første gang på mange år at noen i familien min hadde sagt vi uten å mene at det var jeg som skulle komme med løsningen.
Ved middagstid ringte Rebecca igjen.
Tittelselskapet hadde mottatt varselet hennes.
Den planlagte overtakelsen ble gjennomgått, og kjøperen var blitt informert om at trustens myndighet til å overføre eiendommen var omtvistet.
For øyeblikket kunne ikke salget gjennomføres som planlagt.
Men det var en ny komplikasjon.
Kjøperen hadde betalt faren min syttifem tusen dollar under en separat forhåndsavtale.
De pengene sto ikke trygt på en depotkonto.
De hadde gått direkte til en konto som pappa kontrollerte.
Hvis salget gikk i vasken, hadde kjøperen tenkt å kreve pengene tilbake.
«Og lånet?» spurte Gavin.
«Långiveren har et tinglyst krav på eiendommen,» svarte Rebecca. «Vi må utfordre gyldigheten og avgjøre om det gjenstår noen håndhevbar forpliktelse.»
Jeg stirret på Ivy.
«Hvordan kunne han risikere alt?»
Rebecca sukket.
«Folk tar noen ganger stadig mer desperate beslutninger når de tror at den neste transaksjonen vil slette den forrige.»
Holly ristet på hodet.
«Det høres akkurat ut som pappa.»
Sykehusrommet ble stille.
Så ringte telefonen min.
Det var ham.
Jeg lot den ringe.
Han ringte igjen.
Så lyste Gavins telefon opp.
En melding dukket opp.
Si til Maren at hun skal slutte å blande seg. Hun forstår ikke hva hun ødelegger.
Holly leste den.
Uttrykket hennes stivnet.
«Gi meg telefonen.»
Gavin nølte.
Hun rakk ut hånden.
«Vær så snill.»
Han ga den til henne.
Hun ringte pappa.
Han svarte nesten med en gang.
«Gavin, hør her—»
«Det er Holly.»
Stillhet.
«Holly? Kjære deg, hvorfor ringer du fra telefonen hans?»
«Sa du til alle at Maren ikke ville ha besøk i går?»
Han nølte.
«Hun trengte å hvile.»
«Sa hun det?»
«Hun var emosjonell.»
«Sa hun det?»
Stemmen hans ble hard.
«Holly, dette er en voksensituasjon.»
Søsteren min rettet seg opp.
«Jeg er tjuesju. Jeg har en mann, et boliglån og en sønn. Prøv igjen.»
Gavins øyenbryn hevet seg.
