Søsteren min og jeg fødte samme dag, bare to dører fra hverandre. Foreldrene mine brukte ni timer på å feire sønnen hennes og besøkte aldri datteren min. «Vi er slitne!

Hun presset den lille hånden sin mot kinnet mitt.

Og da Gavin la armen rundt oss, innså jeg at den mest verdifulle arven jeg noen gang kunne gi henne, ikke var pengene i studiefondet hennes.

Det var vissheten om at hun aldri ville trenge å gjøre seg fortjent til plassen sin i sin egen familie.

Hun ville aldri bli en etterpåtanke.

Hun ville aldri måtte tigge om den oppmerksomheten kusinen hennes fikk.

Og hun ville aldri få lære at det å være sterk betydde å godta mindre kjærlighet.

For i familien Gavin og jeg bygde, ville det ikke finnes noen glemte døtre.

Ikke lenger.

SLUTT

Historien ovenfor er en samling og er ikke en sann historie.