Jessica skrek opp i sinne, snudde seg mot Edgar, kastet bilnøklene på ham og ropte at han var en udugelig taper, før hun satte seg i en taxi og forlot ham på flekken.
Politiet trådte frem og satte håndjern på Edgar.
— Mamma! Hjelp meg! Det var Jessica sin idé! Du kan ikke la dem ta meg! ropte Edgar desperat mens de leide ham mot politibilen.
Doña Consuelo gikk sakte bort til sønnen sin. Hun så på de skjelvende hendene hans – de samme hendene hun en gang hadde vasket da han var spedbarn.
— Du kom tilbake for å stjele fra en mor som ikke kunne lese, Edgar, sa hun lavt og stødig. — Du trodde jeg var fattig fordi jeg bodde i et lite hus og gikk i slitte klær. Men din far og jeg eide jorden under føttene dine hele tiden. Du ville ha arven, men du glemte det viktigste din far lærte oss: Ærlighet er det eneste som gjør en mann rik.
En ny morgengry
Edgar ble dømt til tre års fengsel for svindel og utnyttelse av eldre.
Doña Consuelo solgte ikke Hacienda Los Los Olivos til store selskaper. I stedet delte hun ut parseller av den fruktbare jorden til de fattige bøndene i San Mateo Tlaixpan – de samme menneskene som i førti år hadde kommet til kornlageret hennes og fått hjelp når avlingene slo feil.
Hun gjenåpnet det gamle kornlageret, men denne gangen ansatte hun unge jenter fra landsbyen og lærte dem opp til å drive bedriften, mens fader Hilario lærte Consuelo å skrive navnet sitt.
Hver kveld satt doña Consuelo på verandaen til det nyrestaurerte huset sitt. Hun bar den gamle medaljen rundt halsen, og mens solen sank bak fjellene i San Mateo, trengte hun ikke lenger å bekymre seg for fremtiden. Hun kunne hverken lese eller skrive store bøker, men hun hadde skrevet sin egen historie – med rettferdighet, verdighet og en kjærlighet som ingen kunne stjele.
