DEL 2: Den sanne arven
Det verste kom to uker senere. En varm tirsdagsmorgen stoppet en stor transportbil utenfor huset. Edgar og Jessica begynte å bære ut Consuelos få eiendeler – den gamle stråmatten, en leirkrukke, et treskrin med bilder og bildet av Vår Frue av Guadalupe.
Edgar så ikke moren i øynene da han hevet stemmen foran naboene som samlet seg i gaten. — Mamma, du kan ikke bo her lenger. Vi har solgt huset og kornlageret til et landbruksselskap fra byen. Du skal flytte til et eldrehjem inne i kommunen. Det er bedre for deg der. Du begynner å bli gammel og uklar.
Jessica smilte sitt stive smil mens hun holdt salgskontrakten i hånden. De hadde stjålet alt. Huset, kornlageret og jordstykkene var nå solgt for en betydelig sum penger, og Edgar hadde allerede bestilt flybilletter tilbake til Houston for seg selv og kona.
Men doña Consuelo hverken gråt eller ropte. Hun så bare på sønnen sin med et blikk så tungt at Edgar måtte snu seg bort.
— Tar du fra meg alt, Edgar? spurte hun rolig.
— Det er for ditt eget beste, mamma. Alt papirmessig er mitt nå. Du signerte alt hos notaren, svarte han kaldt og stakk hendene i lommene på de dyre buksene sine.
Consuelo tok den lille bunken med sine få eiendeler. Hun trengte ikke eldrehjemmet. Hun gikk i stedet strake veien til landsbyens kirkegård, satte seg ved Rosendos grav og tok fram den gamle, matte medaljen med de fem tallene på baksiden: 0 – 4 – 8 – 1 – 9.
Fader Hilario, som var på vei ut fra kapellet, så henne sitte der i støvet og gikk bort til henne.
— Doña Consuelo, jeg hørte hva som skjedde. Det er en skam…
— Fader, sa Consuelo og rakk ham medaljen. — Rosendo kunne knapt skrive navnet sitt, men han var ingen dum mann. Hva betyr disse tallene?
Fader Hilario tok imot medaljen og studerte de pregede tallene nøye. Så sperret han øynene opp.
— Consuelo… Dette er ikke et serienummer. Dette er nummeret på en bankboks i den gamle landsbybanken i distriktshovedstaden, og 4819 var postboksnummeret til Rosendos far!
Hva Edgar ikke visste
Da Rosendo var ung, eide faren hans den største og mest fruktbare gården i hele dalen – Hacienda Los Los Olivos. Da jordreformen kom tiår tidligere, hadde familien skjult den opprinnelige skjøtet og gullreserver i et trygt bankhvelv for å beskytte det mot politisk beslagleggelse.
Rosendo hadde aldri solgt eller tinglyst denne gården i sitt eget navn; han hadde latt den stå ubrukt og uberørt i fjellet, skjult bak tette skoger av mesquite og eik. Papirene på huset, lageret og de små jordstykkene som Edgar nettopp hadde stjålet, var bare småsmuler sammenlignet med Los Olivos. Og viktigst av alt: eierskapet til den opprinnelige gården lå i et lukket testament i bankboksen, knyttet direkte til Rosendos ektefelle – doña Consuelo.
Dagen etter dro fader Hilario og Consuelo til banken i byen. Med medaljen og Consuelos fingeravtrykk åpnet bankfunksjonæren det gamle hvelvet. Der lå det ikke bare det originale skjøtet til den gigantiske eiendommen Los Olivos, men også en betydelig reserve i gullmynter som Rosendos far hadde samlet gjennom et helt liv.
I testamentet sto det krystallklart:“Alt jeg eier av land og gull tilfaller min trofaste hustru Consuelo Mireles. Dersom noen prøver å fravriste henne denne arven før hennes død, skal vedkommende gjøres arveløs for bestandig.”
Oppgjøret
Morgenen etter sto Edgar og Jessica utenfor kornlageret og ventet på kjøperne fra byselskapet for å overrekke nøklene og motta den siste utbetalingen. De sto og drømte om det luksuriøse livet som ventet dem i USA.
Plutselig stoppet tre svarte biler foran lageret. Ut steg to politibetjenter, en dommer fra distriktet, fader Hilario og doña Consuelo.
Edgar gliste hånlig. — Hva er dette? Mamma, jeg har sagt at huset og lageret er mitt. Papirene fra notaren er gyldige!
Dommeren steg frem og brettet ut et offisielt dokument med statlig segl.
— Det stemmer at du overtok huset og kornlageret, Edgar Mireles. Men det du ikke visste, var at disse tre tomtene ligger direkte på grunnlinjen til Hacienda Los Olivos. Da din far døde, var han aldri eneeier av dette området – det tilhørte et udelt familietrust skrevet på din mor. Dokumentene du fikk henne til å underskrive hos notaren var ulovlige, fordi du overdro eiendom du ikke eide alene, og du utnyttet en analfabet.
Edgar ble likblek. — Hva… Hvilken hacienda? Pappa var bare en fattig kornslegger!
— Din far var eier av over to tusen hektar førsteklasses jordbruksland og hele vannreservoaret i dalen, sa dommeren kaldt. — Og fordi du har begått svindel mot din egen mor, har retten i morges terminert alt ditt arvekrav. Salget av kornlageret er annullert, og kjøperne har saksøkt deg for bedrageri.
