– Dere ødela dere selv den dagen dere kom hit for å stjele fra moren dere, svarte jeg. – Og nå skal dere gå ut den døren, inn i bilene dere kom i, og aldri sette foten på denne jorda igjen. Hvis dere noen gang prøver å kontakte meg, vil resten av dokumentene gå rett til føderale etterforskere.
De så på meg. For første gang i sine voksne liv så de ikke på en mor de kunne manipulere. De så på eieren av de tolv hundre målene, kvinnen som hadde reist en ranch på steinete grunn, og som ikke trengte dem til verdens ting.
Uten å si et eneste ord til, snudde Derek seg, tok søsteren i armen, og gikk mot døren.
Skjermdøren slo høyt i kvelden da de smelte den igjen etter seg.
Jeg ble stående igjen alene i det varme kjøkkenet. Steken på komfyren hadde kjølnet for lengst, og duften av rosmarin og kaffe hang fortsatt i rommet. Men for første gang på syv måneder føltes ikke huset tomt.
Det var bare stille. Og det var mitt.
