I et øyeblikk tenkte hun: Fortsett å gå. Lat som du ikke så noe. La rike monstre drepe hverandre.
Så la hun merke til noe annet. Celestes tommel trommet to ganger mot kanten av clutchen hennes—et signal, ikke frykt, men koordinasjon.
Evelyn mumlet en unnskyldning og trådte tilbake, hjertet hamret mot ribbeina. Hun trakk seg tilbake til stasjonen med den tomme flasken i hånden, men hun kjente den knapt. Ørene hennes ringte.
8:51.
Hvis hun ikke sa noe, ville han dø. Hvis hun advarte ham og noen så det, ville hun dø.
Fingrene hennes fant en cocktailserviett. Hun tok en penn fra vertinnestativet og skriblet febrilsk.
Forloveden din satte en felle. Ikke bruk nordutgangen.
Evelyn brettet servietten tett sammen og gjemte den i høyre håndflate. Hun tok opp en fersk linserviett og en liten sølvskål med vann for å vaske bordet.
Hun nærmet seg hovedbordet igjen.
“La meg vaske det sølet, sir,” mumlet Evelyn glatt, og bøyde hodet i tilsynelatende forlegenhet.
Lorenzo svarte ikke, bare gestikulerte med et lite nikk på haken. Da Evelyn lente seg over skulderen hans og plasserte sølvfatet nær albuen hans, strøk fingrene hennes over armen hans. Hun presset den brettede cocktailservietten rett inn i den lukkede håndflaten hans under kanten av duken.
Lorenzo rykket ikke til, og uttrykket hans endret seg ikke, men fingrene lukket seg instinktivt rundt papiret.
Evelyn tørket rødvinsflekken i tre sekunder, trådte tilbake og mumlet: «Mine dypeste unnskyldninger, Mr. Moretti.»
Hun snudde seg og gikk rolig mot kjøkkenet.
I det øyeblikket hun presset seg gjennom de tunge dobbeltdørene, stoppet hun ikke. Hun gikk forbi oppvaskstasjonen, ignorerte Gilbert som ropte navnet hennes, og sprintet ned den smale ansattkorridoren mot branntrappen bak.
I spisestuen skjøv Lorenzo servietten rolig under tommelen, brettet den ut under bordet uten å ta blikket fra Celeste.
Han leste ordene på et sekund.
Blikket hans flakket mot klokken: 8:53.
Han så bort på Celeste, som tok en forsiktig slurk av champagnen sin, øynene hennes flakket mot nordutgangen hvor fire av hans eldste livvakter var stasjonert.
Lorenzo satte glasset fra seg.
“Celeste, kjære,” sa Lorenzo, stemmen skremmende glatt. “Hvorfor insisterte faren din på at vi skal bruke nordutgangen for kortesjen i kveld?”
Celestes smil frøs et øyeblikk.
“Det er bare mer privat, Lorenzo,” malte hun og lente seg frem. “Du vet hvor mye pressen plager oss.”
“Riktig,” mumlet Lorenzo. Han rakte nonchalant under frakken, trakk frem sin spesialtilpassede sølvpistol og la den flatt på bordet rett ved siden av champagneglasset hennes. “Bortsett fra at mennene mine ikke ryddet nordutgangen. Din gjorde det.”
Celeste ble blek.
Før noen ved bordet rakk å reagere, eksploderte det tunge glasset i nordutgangen innover da væpnede menn i svart taktisk utstyr brøt inn i ballsalen.
Skudd rev gjennom luften og knuste islysekronene i tusenvis av dødelige fragmenter. Skrik runget over marmorgulvet mens gjester fra overklassen klatret under bordene.
Lorenzo løp ikke mot nordutgangen.
I stedet snudde han det tunge mahognibordet på siden og grep løytnanten i kragen.
“Sørgaten! Nå!” Lorenzo brølte over den øredøvende skytingen.
Celeste prøvde å komme seg bort mot familiens væpnede menn, men Lorenzos kaptein grep henne i den smaragdgrønne kjolen og dro henne med som menneskelig pressmiddel.
Moretti-lojalistene svarte med brutal effektivitet, og feide gjennom sidetjenestekorridoren—den samme korridoren Evelyn nettopp hadde brukt for å rømme.
Ute i bakgaten bak restauranten pøste regnet ned over den glatte asfalten.
Evelyn satt sammenkrøpet ved en rad med industricontainere, hendene hennes skalv så voldsomt at hun ikke fikk nøkkelen inn i døren til den gamle Hondaen.
Den metalliske branntrappdøren smalt opp med et høyt smell.
Lorenzo strømmet ut i bakgaten omgitt av fem tungt bevæpnede menn, dekket av knust glass og blod. Rett bak dem ble Celeste dyttet ned på knærne i den våte grusen, gråtende febrilsk da hun innså at bakholdsangrepet hadde mislyktes.
Lorenzos mørke øyne skannet smuget umiddelbart, og landet rett på Evelyn som sto skjelvende ved bilen hennes.
Løytnanten hans løftet pistolen mot henne. “Sjef, et vitne—”
“Senk den,” befalte Lorenzo skarpt, stemmen hans skar gjennom det tunge regnet.
Lorenzo gikk ned ståltrappene, trådte ut i regnet til han sto to fot unna Evelyn.
Han stakk hånden i lommen og tok ut den gjennomvåte, krøllete cocktailservietten.
“Hvordan visste du det?” spurte Lorenzo, de mørke øynene hans låste seg på hennes med intens, skremmende fokus.
Evelyn svelget hardt og sto på sitt til tross for blodet på mansjettene hans.
“Jeg vokste opp blant menn som løy for å leve,” sa Evelyn, stemmen hennes skalv men tydelig. “Hun så stadig på klokken, trommet med fingrene, og telefonen hennes viste en melding om nordutgangen. Du skulle gå rett inn i en eksekusjonspelotong.”
Lorenzo så ned på papiret, så tilbake på Celeste som gråt i regnet, og til slutt på Evelyn.
“Hva heter du?” spurte han stille.
“Evelyn,” hvisket hun. “Evelyn Carter.”
