KAPITTEL 2: Det sekundet som gjensto

Metallet hylte da sheriffens bil ble knust mot verandaens sedertrebjelker. Glasskår fra politibilens sideruter regnet ned over grusen, og den tunge duften av sprunget kjølevæske og bremsevæske fylte den kalde morgenluften.

Inne i dineren var stillheten kvelende. Tømmerarbeiderne i vindusboden dukket instinktivt under bordet. Ruby slapp stekespaden, som traff stekeplaten med et skarpt klakk før den raset ned på linoleumen.

Ray Hollister stivnet med telefonrøret krampeaktig låst i neven. Blodet forsvant fra det rødsprengte ansiktet hans, og den selvtilfredse arogansen han hadde båret som en rustning i tjue år som Oak Hollows ubestridte hersker, smuldret opp på et enkelt sekund.

Arthur Vance rørte seg fremdeles ikke. Han satt stramt i trestolen ved telefonkiosken, presset den blodflekkede bomullskluten rolig mot tinningen, og flyttet blikket fra kjøkkenklokken til Hollister.

Klokken viste nøye tjuesju minutter over sju. Fem minutter var gått. Nøyaktig den tiden det tok for en utrykningsenhet å nå dalbunnen fra skogundersøkelsestårnet på åsen når signalet ble utløst.

Dørene på de tre umerkede forstadsjeepene fløy opp i perfekt synkronisering. Åtte menn i mørkeblå taktiske jakker med gul, reflekterende skrift på ryggen – STATE POLICE / SPECIAL INVESTIGATIONS – rykket ut med hevede våpen. De tok posisjoner bak bilene sine, løpene rettet direkte mot dinerens glassdør og Hollisters bryst.

«Ray Hollister!» ropte en stemme gjennom en megrafon utenfra. «Legg fra deg telefonen! Slipp tjenestevåpenet og trinn bort fra inngangen med hendene synlige!»

Hollister svelget tungt. Hånden hans beveget seg instinktivt en tomme mot lærsliren ved hoften.

«Jeg ville ikke gjort det, Ray,» sa Arthur lavt. Stemmen hans var rolig, tørr og skjærende klar i det tause rommet. «Det tårnet på åsen var ikke leid ut til telemetritester. Det var rigget med en langtrekkende digital båndopptaker og et optisk linseutstyr rettet rett mot kontoret ditt, garasjen din… og denne dineren.»

Hollister snudde seg sakte mot veteranen, øynene smale og fulle av et desperat hat. «Hva har du gjort, Artie?»

«Det jeg skulle gjort for tre år siden, da du tok jorda fra familien Miller,» svarte Arthur uten å blunke. «Da du tauet bort skrapsskliene mine i morges uten fullmakt, brøt du den fylkeskommunale koden for sjuende gang denne måneden. Men mer enn det: Du slo ned en føderalt registrert etterforskningskontraktør mens du bar merket ditt.»

Arthur stakk den knudrete hånden sin inn under jakken og trakk frem den firkantede messingnøkkelen stemplet med USFS-RD4. Han la den rolig på det lille bordet ved siden av telefonkiosken.

«Denne nøkkelen låste opp senderen klokken syv i morges. Da du dyttet meg mot hjørnejernet, utløste bevegelsessensoren i lommen min en direkte lyd- og bildestrøm til Statsadvokatens kontor i hovedstaden. De har hørt hvert eneste ord. De har sett hvert eneste jafs du tok av frokosten min.»

Døren til dineren ble sparket opp. Den kalde morgenvinden raste inn, blandet med stanken av knust metall og bensin.

To føderale agenter rykket inn gjennom åpningen med trekte våpen.

«Hollister! På kne! Nå!»

Sheriffen sto urørlig i et halvt sekund, blikket flakket fra de føderale løpene til tømmerarbeiderne som nå så på ham uten frykt, og til slutt til Arthur. For første gang i sitt liv skjønte Ray Hollister at autoriteten hans ikke var en appetitt han kunne tilfredsstille; Det var et korthus som nettopp hadde raset sammen.

Med skjelvende hender løsnet Hollister beltet sitt, lot det falle mot linoleumen med et tungt metallisk klirr, og gikk langsomt ned på kne.

Agentene rykket frem, presset ham mot gulvplankene og festet jernhåndjernene stramt rundt håndleddene hans.

Arthur Vance reiste seg langsomt fra trestolen. Han brettet bomullskluten en siste gang, tørket bort den siste stripen med blod fra kjevelinjen, og kastet den i søppelkassen ved døren.

Han så ned på den fastlåste sheriffen som lå på det samme linoleumsgulvet hvor han selv nylig hadde knelt.

«Takk for frokosten, Ray,» sa Arthur lavt.

Så snudde den gamle veteranen seg, gikk ut gjennom den ødelagte døren og ut i den friske, kalde fjelluften, mens duren fra helikoptrene over åsen begynte å fylle dalen.