Sheriffen avsluttet veteranens frokost mens den skadde mannen telte hvert minutt som gikk KAPITTEL 1: Motargumentet han hevdet Sheriff Ray Hollister tok koppen fra Arthur Vances bord før keramikken hadde kjølt seg nok til å holde komfortabelt. Han dyttet

Sheriffen avsluttet veteranens frokost mens den skadde mannen telte hvert minutt som gikk KAPITTEL 1: Motargumentet han hevdet Sheriff Ray Hollister tok koppen fra Arthur Vances bord før keramikken hadde kjølt seg nok til å holde komfortabelt. Han dyttet den eldre mannen bakover fra vinylkrakken med hælen på underarmen, og sendte Arthur mot kanten av kromstativet til metallboltene skrek mot sedertrepanelet. Arthurs tinning sprakk mot hjørnejernet, og etterlot en rød flekk som jevnt og trutt trillet nedover den sølvfargede skjeggstubben langs kjevelinjen. Ingen beveget seg bak disken. Ruby sto med stekespaden vippet i luften over fire brunbrune hashbrown-burgere, forklessnorene knyttet så stramt rundt livet at de rynket de falmede bomullsblomstene. De tre mennene som okkuperte vindusboden—tømmerarbeidere fra rygghuggningsmannskapet—senket gaflene sammen, øynene festet på det fettete furubordet i stedet for messingstjernen festet til Hollisters khakifargede jakke.

Hollister tok ikke ut tjenestevåpenet sitt. Det trengte han ikke. I Oak Hollow var autoritet ikke noe Ray kranglet om; Det var en appetitt han tilfredsstilte åpent. Han trakk Arthurs urørte fat med egg og rugbrød mot seg, skrapte Arthurs gaffel over den keramiske kanten for å fjerne en liten pepperflekk, og tok en bevisst bit. “Du hadde førtiåtte timer på deg til å rydde de skrapsskliene fra fylkets servitutt, Artie,” sa Hollister med munnen full av mat, uten å se ned på den syttito år gamle mannen som slet seg opp på knærne på linoleumen. “Nå betaler du hagelagringsavgifter til fylkets garasje, pluss taueavgiften.” Arthur svarte ikke. Han holdt seg på ett kne i tre jevne åndedrag, venstre hånd presset mot gulvplankene til de knudrete knokene ble elfenbensfargede. Da han reiste seg,

tok han ikke plutselig tak i sheriffens belte og protesterte ikke med hevet stemme. Han rakte bare over den lave skilleveggen, løftet en ren bomullsbar fra Rubys tørkestabel, brettet den til en stram firkant, og presset den mot kuttet over pannen. Så så Arthur rett på den batteridrevne plastklokken som hang over gjennomgangsvinduet. Den viste tjueto minutter over sju. “Sett deg ved vestibylen,” sa Hollister, og skar inn i åket med kanten av gaffelen. “Når jeg er ferdig med denne tallerkenen, signerer du ansvarsfraskrivelsen. Eller du kan gå ned til kjellercellene og tenke på det på en kald benk til mandag morgen.” Arthur gikk forbi krakken, men han satte seg ikke i plaststolene nær parasollstativet. I stedet trakk han ut en rettrygget trestol under telefonkiosken som sto ved inngangsdøren. Han satt oppreist,

ryggen rett som en jernstang, øynene festet på den sveipende brukte viseren på kjøkkenveggen. Hvert tredje minutt rev Hollister av enda en toastskive. Hvert tredje minutt justerte Arthur kluten mot hodet, og gjorde kluten til en ren hvit seksjon mens den mørke flekken utvidet seg. Veteranens holdning var ikke holdningen til en banket butikkmann som venter på nåde; det var den målte stillheten til en mann som holdt en perimeter. Under kanten av Arthurs flekkete olivenfargede jakke, som var viklet gjennom en vanlig nøkkelring med delt ring, hang en firkantet messingnøkkel stemplet med bokstavene USFS-RD4. Det var ikke en låvenøkkel, og den tilhørte ikke noen lokal traktor. Det var hovedomkjøringsnøkkelen til det låste skogundersøkelsestårnet på åsen—det høye observasjonsposten som var leid to uker tidligere til et umerket team som utførte telemetritester for statsadvokatens spesialetterforskningsenhet.

Hollister tygde sin siste gaffel med egg, tørket haken med en papirserviett, og kastet det sammenkrøllede papiret på det ryddede porselenet. “Tiden er ute, gamle mann. Signer kvitteringen.” Dinerens veggtelefon ringte med en skarp, mekanisk klang som skar gjennom den lave susen fra stekeplassen. Ruby stivnet. Ingen ringte telefonkiosken før klokken åtte om morgenen bortsett fra sengetøyleveringssjåføren, og lastebilen hans sto allerede på tomgang ved fettfellene. Hollister fnyste irritert og lente seg tilbake, beltet hans knirket mot benken. “La det ringe, Ruby.” Den ringte en gang til. Så en tredje. Arthur Vance rørte seg ikke en millimeter. “Svar, sheriff,” sa Arthur, stemmen flat, klar og fullstendig blottet for frykt. “De ringer ikke Ruby.” Hollisters panne trakk seg sammen. Mistanken brøt gjennom hans selvtilfredse tilfredshet for første gang da han reiste seg fra krakken. Han tok to tunge skritt mot vestibylen, grep den tunge svarte plastmottakeren fra kromholderen, og presset den mot øret med et aggressivt bjeff. “Ruby Lane. Hvem er dette?” En flat, nordlig stemme snakket uten omsvøp gjennom røret, høy nok til at den tynne membranen vibrerte i den trange inngangspartiet. “Se ut av frontvinduet, sheriff.” Hollister snudde hodet mot glasset akkurat idet grusen foran eksploderte under tunge dekk. Tre svarte, umerkede Chevrolet Suburban-biler svingte i tandem av fylkets asfalt, krysset grøftlinjen i tretti miles i timen og slo sine tunge stålbull-bars rett mot frontfangeren, førerdørene og bakre kvartpanelet på Hollisters fylkesbil, og presset den mot dinerens vedsagede veranda til politibilens dekk løftet seg helt fra jorden