-Nå?

– Álvaro, han kommer ikke til å vente på at du skal få en mastergrad.

Elena la forsiktig jenta i armene sine.

Álvaro frøs til.

«Pust,» sa hun til ham.

– Jeg puster.

– Det ser ut som om du desarmerer en bombe.

Han så på Lucia.

Jenta gjorde en liten gest med munnen og lukket en hånd rundt den ene fingeren.

Álvaro sluttet å lytte til resten av verden.

Gjennom hele livet hadde han følt stolthet over å signere millionkontrakter, åpne kontorer og overgå mål som virket umulige.

Ingenting kom i nærheten av det.

– Hallo – hvisket hun.

Lucia klemte fingeren hennes.

Elena så på ham.

– Du må lære deg å skifte bleier.

-Jeg vet.

– Hva mener du med at du allerede vet?

– Jeg har sett fire videoer.

Elena hevet et øyenbryn.

–¿4?

– Den tredje hadde bedre forklaringer.

For første gang siden de hadde blitt gjenforent, lo Elena ekte.

Det var kort.

Men Álvaro kjente henne igjen med en gang.

Det var lyden som hadde vært borte fra huset deres i seks måneder.

Den dagen han ble utskrevet, la Álvaro klærne sine i en pose da Elena snakket.

– Hva skal du gjøre når du kommer tilbake til Madrid?

Han slapp skjorten han holdt.

– Jeg vet ikke nøyaktig.

Hun rynket pannen.

– Det høres ikke ut som deg.

– Fordi før jeg ville ha sagt at jeg ville komme tilbake på mandag, ville jeg ha ni møter og ordnet alt i løpet av uken.

– Og nå?

Álvaro satte seg ned overfor henne.

– Nå vil jeg spørre deg hva du trenger.

Elena så på Lucia.

– Jeg trenger ikke at du redder meg.

-Jeg vet.

– Og jeg vil ikke tilbake til et stort hus for å tilbringe nettene mine med å vente mens du jobber.

– Det vet jeg også.

Elena så opp.

– Så, hva foreslår du?

Álvaro brukte noen sekunder.

-Ikke noe.

Hun virket forvirret.

– For første gang vil jeg ikke tilby deg en løsning. Jeg vil vise deg noe og la deg bestemme.

– Bevise hva?

– At jeg kan være det.

Elena forble taus.

Álvaro fortsatte:

– Jeg kommer ikke til å be deg om å glemme hva jeg sa. Jeg kommer heller ikke til å si at jeg har forandret meg, for det ville være for lett å si etter ti dager. Jeg vil bare være til stede i morgen. Så i overmorgen. Så i neste. Og hvis du noen gang stoler på meg igjen, la det være fordi du har sett det, ikke fordi jeg lovet deg det.

Elena rettet på Lucias teppe.

– Jeg trodde du hadde en annen kvinne.

Álvaro reagerte ikke lenge.

-At?

– Før jeg dro. Du kom senere og senere. Du sjekket telefonen din hele tiden. Du avlyste planer. Jeg tenkte kanskje…

– Det var aldri noen.

– Jeg vet det nå.

-Som?

Elena smilte trist.

– Med tiden forsto jeg at elskeren din var ditt arbeid.

Den frasen var mye mer smertefull enn en anklage om utroskap.

– Jeg forlot deg mens jeg var ved din side, sa Álvaro.

Elena svarte ikke.

Det var ikke nødvendig.

De ble enige om å returnere til Madrid tre uker senere, da legene mente at begge kunne reise uten problemer.

Elena satte betingelser.

De ville ikke returnere til den gamle leiligheten med det samme.

De ville ikke late som om ekteskapet var arrangert.

De ville sove i separate rom.

Álvaro ville ikke ta noen avgjørelser knyttet til Lucía uten å konsultere henne.

Og fremfor alt ville det ikke være noen store gaver for å kompensere for fravær.

– Jeg vil ikke ha smykker når det jeg trenger er at du kommer hjem når du sier at du kommer.

Álvaro nikket.

-Forstått.

– Jeg mener alvor.

-Meg også.

De første månedene bodde de i en mindre leilighet som Álvaro hadde i nærheten av Retiroparken.

Partneren hans, Javier Sanz, overtok mye av den daglige ledelsen av selskapet.

Da Álvaro fortalte ham det, så Javier på ham som om han hadde mistet forstanden.

– Skal du overlate drift verdt mer enn 20 000 000 i mine hender fordi du må skifte bleier?

-Blant annet.

– Jeg kjenner deg ikke igjen.

Álvaro smilte.

– Jeg kjente meg heller ikke igjen før.

Endringen skjedde ikke perfekt.

Det var diskusjoner.

En kveld mottok Álvaro sju anrop mens de spiste middag. Han svarte på den første.

Elena sa ingenting.

Da han var ferdig, så Álvaro på mobiltelefonen sin, som ringte igjen.

Han slo den av.

«Problemer?» spurte hun.

– I morgen vil det fortsatt være problemer.

En annen dag kom han 45 minutter for sent.

Elena ga Lucia et bad.

– Du sa klokken 19:00.

-Jeg vet.

– Jeg ville ha startet på samme måte før.