Han satt vendt mot operasjonsområdet med hendene foldet og ryggen bøyd fremover. Sykepleiere, familiemedlemmer, bårer og leger gikk rundt ham. Han løftet knapt hodet.

For første gang klarte jeg ikke å ringe noen for å løse problemet.

Jeg kunne ikke betale for å få fart på noe som helst.

Jeg kunne ikke beordre noen til å endre resultatet.

Jeg kunne bare vente.

Og mens han ventet, husket han ting han hadde ansett som ubetydelige i årevis.

Han husket middagene Elena hadde latt stå tildekket på kjøkkenet, fordi han ville komme tilbake etter klokken 23.00.

Hun mintes en søndag i Segovia da hun hadde pekt ut en familie som lekte med to barn på et torg.

– Har du noen gang forestilt deg noe sånt?

Álvaro hadde sett på mobiltelefonen sin.

– Ikke nå, Elena.

Hun husket også den siste samtalen om å få barn.

Han hadde ikke skreket.

Det gjorde det verre.

Han hadde snakket som om han analyserte en unødvendig utgift.

Da legen endelig dukket opp, reiste Alvaro seg så fort at han slo stolen mot veggen.

– Jenta er født.

Álvaro pustet ut.

-Greit?

– Den er liten, men den er stabil.

Legen tok en pause.

Álvaro forsto umiddelbart at noe manglet.

– Elena?

– Hun fikk en komplikasjon og mistet en betydelig mengde blod. Vi har klart å stabilisere henne, men hun vil forbli under observasjon de neste timene.

Álvaro lente den ene hånden mot veggen.

Elenas kollega, Mercedes, som hadde ringt fra hotellet, satt noen meter unna. Hun var 56 år gammel og hadde fortsatt på seg deler av uniformen sin under en jakke.

«Den kvinnen mente aldri å plage noen,» mumlet han. «Hun kom hjem sliten, med vondt i ryggen, og likevel hjalp hun alle.»

Álvaro senket hodet.

Mercedes fortsatte:

– Da han kom hit, snakket han nesten aldri om Madrid. Han sa bare at han måtte starte på nytt.

– Snakket han aldri om meg?

Mercedes så på ham.

– Mer enn hun ville innrømme.

Det såret ham på en annen måte.

Timer senere lot de ham gå inn og se Elena.

Hun var blek, koblet til flere skjermer, og øynene hennes var halvlukket.

Álvaro brakte en stol nærmere.

Elena la merke til hans tilstedeværelse.

– Lucía…

-Greit.

Øynene hennes åpnet seg litt mer.

– Har du sett henne?

Álvaro nikket.

– Hun har mye mørkt hår.

Elena pustet sakte.

– Som deg.

Álvaro ville smile, men han klarte det ikke.

– Som deg.

I noen sekunder så de på hverandre uten å si noe.

Så mumlet Elena:

– Ikke gå.

De tre ordene ødela det siste forsvaret Álvaro hadde etterlatt.

– Jeg drar ikke.

Og det gjorde han.

Elena ble værende innlagt på sykehus i fem dager.

Lucía måtte bli i fire dager til på neonatologiavdelingen som en forholdsregel.

Álvaro var der hver morgen, hver ettermiddag og når helsepersonellet tillot ham å bli litt lenger.

Hun hadde med seg rene klær.

Hun fant ut hvor de oppbevarte bleiene.

Han dro til Elenas delte leilighet for å hente toalettmappen, laderen og en bok som hun hadde ved siden av sengen.

Han så for første gang hvordan han hadde levd i løpet av disse månedene.

Et rom på mindre enn 10 kvadratmeter.

En sprinkelseng montert ved siden av vinduet.

Babyklær pent brettet inn i to esker.

En liste over månedlige utgifter teipet opp på veggen.

Leie.

Transportere.

Mat.

Konsultasjoner.

Bleier.

Nødsparing.

Álvaro stirret lenge på listen.

I Madrid kunne han bruke det Elena hadde satt av til å mate datteren sin i flere uker på en forretningslunsj.

Men det var ikke det som påvirket ham mest.

Inne i en mappe fant hun ultralydbilder.

På baksiden av den første hadde Elena skrevet:

“7 uker.”

I en annen:

«Hun ser ut til å ha veldig lange bein.»

I den siste:

«En dag skal jeg forklare henne at hun var etterlyst helt fra starten av.»

Álvaro lukket mappen.

Det var ingen referanse til ham.

Og han forsto at Elena hadde begynt å konstruere en historie for datteren sin der faren hennes kanskje bare var et spørsmål.

Da han kom tilbake til sykehuset, nevnte han ikke fotografiene.

Han satte seg bare ned ved siden av Elena og åpnet boken han hadde plukket opp.

– Vil du at jeg skal lese den for deg?

Hun så overrasket på ham.

-Du?

– Jeg kan prøve.

– Du blir aldri ferdig med bøker.

– Jeg jobber med feilene mine.

Elena lukket øynene.

—Side 84.

begynte Álvaro.

Han leste i nesten 40 minutter.

Da kapittelet var slutt, oppdaget han at Elena hadde sovnet.

Han dro ikke.

To dager senere tok de Lucia med til rommet.

Hun var liten.

Álvaro så på henne i Elenas armer uten å våge å komme for nær.

«Du kan ta det,» sa hun.

Øynene hans åpnet seg vidt.