sa til broren sin: «Bror, Ximena er veldig bekymret. Hun sa at hun ikke ville synge. —Klokken seks. —Ximena sa til broren sin: «Bror, Ximena er veldig bekymret. Hun sa at hun ikke ville synge. —Klokken seks. — Den kvelden glitrer salen med hvite lys og papirutskårne dekorasjoner. Det er folkedanser, kopier, øvelser og en gruppe gutter som spiller rockemusikk. Da de annonserte Ximenas navn, skalv beina hennes. —Dette er Ximena Rivera López, som fremfører en spesiell sang for sin far. Noen elever hvisket. Valeria Montes, som satt på tredje rad, smilte lurt. Ximena gikk mot midten av scenen. Den blå skjorten hennes beveget seg forsiktig for hvert steg. Hun holdt mikrofonen. Hun lukket øynene. Hun ventet på å gå ut på dansegulvet. Så skjedde det. Musikken spiller i to sekunder,
stopper, så kommer den tilbake med en merkelig lyd, øker farten på en tullete måte, og stopper til slutt helt. Salen var stille. Ximena så på ham med tårer i øynene. —Onkel… Musikken fungerte ikke—hvisket hun. Raul bøyde hodet mot henne. —Da syng uten musikk. —Jeg kan ikke. —Jo, det kan du. —Alle lo. Raúl miró i konsertsalen. Stemmen hans hørtes rolig ut, men nådde første rad. —Å le av noen som prøver å være modig gjør dem ikke sterke. Det viser bare at de aldri hadde mot til å stå der hun er. Ingen sa noe. Så så han tilbake på Ximena. —Du trenger ikke den scenen. Stemmen din har allerede musikk. Jeg er her. Ingen vil la deg være i fred. Les hele historien nedenfor, lenke i kommentarfeltet 👇
