“Por favor, vis meg at du elsker meg,” sa den stakkars jenta, øynene festet på mafiabossen foran seg… Del 1 —Vær så snill, vis meg at du elsker meg,” sa hun, stemmen skalv. Den ukjente mannen så ned på henne, øynene hans fylt med en velkjent grusomhet. Iván gikk ut, ansiktet anspent. Han var høy, hadde på seg en svart dress skreddersydd til hans størrelse, håret var svart og festet, og blikket hans var så rolig at det var skremmende. Han ser ikke ut som en vanlig kunde. Vaktene på kasinoet så ikke på ham; De senker hodet. Kelnerne spurte ham ikke om tillatelse. Og Alma, som har brukt to år på å studere ansikter for overlevende, fulle og farlige menn, forstår at han bare tok feil hånd… Eller kanskje bare én hånd kan redde henne.
—Og hvorfor gjorde du det? —spurte han, stemmen skalv. Alma svelget. —Fordi den mannen ødela livet mitt. Han tok ut pengene mine, etterlot meg i gjeld, fikk meg til å miste leiligheten min… Og nå kommer han for å erte meg med sin nye elsker. Den ukjente mannen så ned på Almas håndledd. Under vesten kan du fortsatt se den bleke silhuetten av en gammel person. Øynene hans forandret seg. Ikke av barmhjertighet. Bare på grunn av oppdiktet sinne. Iván gikk ut, smilet krøllet. —Utrolig… Alma Ruiz —sa han, stemmen skalv. Du selger kjærlighet til kasinokunder, ikke sant? Du er en hardtarbeidende person. Kvinnen i den sølvfargede kjolen så ned på Almas håndledd. Før Alma rakk å svare, holdt den ukjente mannen hånden opp mot henne, med en selvsikkerhet som naturligvis overrasket Iván.
—Vær forsiktig når du snakker—sa han, stemmen skalv. Gulvet begynner å bevege seg. Luján. Todo Monterrey kjente det etternavnet. Hotellutleiere, kasinoer, eiendomsutviklere og rykter om at ingen tør å si ifra. Luján-familien dukket ikke opp i skandalene fordi skandalene forsvant før de nådde mediene. —Nå vet du—svarte han. Og hvis du ikke respekterer meg igjen, vil du angre. Iván smilte. —Mitt navn er Damián Luján —sa han. Og du har nettopp kastet deg ut i et interessant problem. —Jeg vil ikke… —Du vil —hun rykker til. Du vil at han skal føle seg redd. Og han lyktes. Alma klemte seg selv. —Takk. Du kan gå nå. Damián så på refleksjonen i heisen. —Det kan jeg gjøre. Jeg kan også gi deg nok penger til å betale ned gjelden og få noen til å sørge for at Iván ikke kommer tilbake.
Eller kan jeg tilby deg noe annet. Heisen åpner seg til en toppleilighet med brede vinduer, hvite vegger, kunst og diskrete livvakter. Alma følte seg svimmel. —Damián sa: «Jeg vil ha en falsk kjæreste som utgir seg for å være en festleverandør?» —Jeg gir beskyttelse til en kvinne som trenger det. —Og hva får du? Damián nærmet seg uten å røre henne. —Jeg vil beskytte henne, ikke en mann. De vil se meg som neste teamleder. Ikke nok til å være en kompetent person. De vil se meg stabil, kontrollert, med noen ved min side. Men jeg kan ikke ta med noen inn. Alle kjenner noen. Alma forsto den fellen. Det er ikke en romantisk historie. Det er en strategi. —Og hva om jeg sier nei? —Damián rakte ut hånden.
—Damián åpnet hånden. —Da, velkommen til ditt nye liv, Alma Ruiz. Når hun tar hånden hennes, vet hun ikke at avtalen erDenne n, født av frykt, vil føre til at du møter en hel familie… Og en sannhet som kan ødelegge dere begge. Les hele historien nedenfor, lenke i kommentarfeltet 👇
—Nei, Alma, ikke gå ennå, hørte du det ikke? Du har bare begynt på veien inn i løvens hule, hvisket hun til seg selv, mens hun stirret tomt ut på den glitrende byen som strakte seg ut under toppleilighetens enorme glassvinduer.
Damián sto fremdeles med hånden utstrakt. Den var stor, varm og fast – en slik hånd som eide sikkerhet i en verden full av kaotiske trusler. Alma visste utmerket godt hva som sto på spill. Alternativet var gjelden, Iván som kom tilbake med sine kalde trusler, og nettene tilbrakt i frykt for når den neste låsen ville bli brutt opp.
Hun la hånden sin i hans.
—Greit, sa hun, og stemmen var overraskende stødig til tross for det raslende hjerterommet. —Jeg gjør det. Men på mine vilkår. Ingen flere overraskelser, Damián Luján.
Damián trakk svakt på smilebåndet, men det var et alvorlig drag over ansiktet hans. —Du har mot, Alma Ruiz. Det skal du ha. Men du undervurderer hva det betyr å bære Luján-navnet, selv bare som en illusjon. I morgen begynner vi.
Tidlig neste morgen våknet Alma til lyden av regn som piskede mot vinduene i den luksuriøse suiten. Sengen var altfor myk, og stillheten var øredøvende sammenlignet med den trange, støyende hybelen hun hadde bodd i. På stolen lå en skreddersydd drakt i dyp smaragdgrønn farge, sammen med et kort brev fra Damián: «Kle deg for suksess. I kveld møter du familien.»
