“Por favor, vis meg at du elsker meg,” sa den stakkars jenta, øynene festet på mafiabossen foran seg… Del 1 —Vær så snill, vis meg at du elsker meg,” sa hun, stemmen skalv. Den ukjente mannen så ned på henne, øynene hans fylt med en velkjent grusomhet.

Damián leide Alma frem med en naturlig eleganse, som om hun var den mest dyrebare skatten i Mexico. – Dette er Alma Ruiz, sa Damián rolig og så faren rett i øynene. – Hun er ikke en fremmed. Hun er kvinnen som står ved min side nå.

Santiago slapp ut en kort, spydig kvisling og lente seg tilbake i stolen sin. – Alma Ruiz? En kvinne uten navn, uten familie, uten bakgrunn? Hvor fant du henne, Damián? På et av de billige kasinoene dine i sentrum?

Spenningen i rommet ble så intens at luften føltes tung å puste i. Alma kjente vreden og skammen brenne i brystet, men hun husket Damiáns ord. I stedet for å senke blikket, hevet hun hodet, så Santiago direkte inn i øynene og la sin frie hånd over Damiáns arm.

– Mennesker med ekte makt trenger ikke å skryte av et etternavn for å vise hvem de er, Señor Luján, sa Alma med en stødighet hun ikke ante at hun besag. – Damián ser hvem jeg er, ikke hvem familien min var.

Et kort øyeblikk hersket det fullstendig stillhet. Don Ernestos skarpe blikk forflyttet seg fra Alma til Damián, og for første gang glimtet et glimt av noe som liknet respekt i de mørke øynene hans.

– Hun har mot, sa den gamle mannen lavt og slo sin tunge hånd i bordet. – Det er mer enn jeg kan si om de fleste kvinnene du har brakt til dette bordet før, Santiago. Sett dere.

Gjennom hele middagen spilte de spillet sitt feilfritt. Damián berørte hånden hennes under bordet, la sin tunge jakke over skuldrene hennes da det ble kjølig, og så på henne med et blikk som ville ha lurt hvem som helst til å tro at han var vanvittig forelsket. Men for Alma var hver berøring en påminnelse om fellen hun var gått i.

Da kvelden var over og de var tilbake i toppleiligheten, sank Alma sammen på den hvite skinnsofaen, utslitt av teateret. Damián skjenket seg et glass mørk rom og sto ved de enorme panoramavinduene med utsikt over den opplyste byen.

– Du gjorde det bra der inne, sa han uten å snu seg. – Santiago begynner allerede å bli desperat. Han ser at posisjonen hans er utrygg.

– Hvorfor hater familien din deg så mye, Damián? spurte Alma lavt.

Damián snudde seg sakte. Måneskinnet traff det skarpe ansiktet hans og gjorde uttrykket hans ufravikelig kaldt. – Fordi min mor ikke var en Luján. Hun var en kvinne utenfra, akkurat som deg. Og da hun oppdaget hva denne familien egentlig driver med bak sine lovlige hoteller og kasinoer, prøvde hun å reise.

Han tok en slurk av glasset og tok et skritt nærmere henne. – De stoppet henne. Og i tiår har de trodd at de kunne styre meg på samme måte. Men med deg ved min side ser styret en mann som er klar til å overta – en mann som har slått seg til ro og bygget sitt eget fundament.

Alma så på ham, og for første gang så hun ikke bare en maktgal mafiaboss, men en mann som var drevet av et dypt, uslukkelig hevnønske mot sin egen slekt.

– Hva skjer når dette spillet er over? spurte hun, stemmen nesten en hvisking. – Hva skjer med meg når du har fått maktposisjonen din?

Damián gikk helt bort til henne, satte seg på huk foran sofaen og tok kjærlig – men med et grep av stål – rundt haken hennes. Øynene hans søkte hennes i mørket.

– Da er gjelden din slettet, Iván er ufarliggjort, og du er fri til å gå, Alma.

Men idet fingrene hans berørte huden hennes, kjente de begge at den usynlige grensen mellom løgn og sannhet begynte å viskes ut. I denne farlige verdenen av svik, maktkamper og blod, var den største faren ikke familien Luján – det var følelsene som holdt på å våkne mellom to mennesker som aldri burde ha møtt hverandre.