“Por favor, vis meg at du elsker meg,” sa den stakkars jenta, øynene festet på mafiabossen foran seg… Del 1 —Vær så snill, vis meg at du elsker meg,” sa hun, stemmen skalv. Den ukjente mannen så ned på henne, øynene hans fylt med en velkjent grusomhet. Iván gikk ut, ansiktet anspent. Han var høy, hadde på seg en svart dress skreddersydd til hans størrelse, håret var svart og festet, og blikket hans var så rolig at det var skremmende. Han ser ikke ut som en vanlig kunde. Vaktene på kasinoet så ikke på ham; De senker hodet. Kelnerne spurte ham ikke om tillatelse. Og Alma, som har brukt to år på å studere ansikter for overlevende, fulle og farlige menn, forstår at han bare tok feil hånd… Eller kanskje bare én hånd kan redde henne.
—Og hvorfor gjorde du det? —spurte han, stemmen skalv. Alma svelget. —Fordi den mannen ødela livet mitt. Han tok ut pengene mine, etterlot meg i gjeld, fikk meg til å miste leiligheten min… Og nå kommer han for å erte meg med sin nye elsker. Den ukjente mannen så ned på Almas håndledd. Under vesten kan du fortsatt se den bleke silhuetten av en gammel person. Øynene hans forandret seg. Ikke av barmhjertighet. Bare på grunn av oppdiktet sinne. Iván gikk ut, smilet krøllet. —Utrolig… Alma Ruiz —sa han, stemmen skalv. Du selger kjærlighet til kasinokunder, ikke sant? Du er en hardtarbeidende person. Kvinnen i den sølvfargede kjolen så ned på Almas håndledd. Før Alma rakk å svare, holdt den ukjente mannen hånden opp mot henne, med en selvsikkerhet som naturligvis overrasket Iván.
—Vær forsiktig når du snakker—sa han, stemmen skalv. Gulvet begynner å bevege seg. Luján. Todo Monterrey kjente det etternavnet. Hotellutleiere, kasinoer, eiendomsutviklere og rykter om at ingen tør å si ifra. Luján-familien dukket ikke opp i skandalene fordi skandalene forsvant før de nådde mediene. —Nå vet du—svarte han. Og hvis du ikke respekterer meg igjen, vil du angre. Iván smilte. —Mitt navn er Damián Luján —sa han. Og du har nettopp kastet deg ut i et interessant problem. —Jeg vil ikke… —Du vil —hun rykker til. Du vil at han skal føle seg redd. Og han lyktes. Alma klemte seg selv. —Takk. Du kan gå nå. Damián så på refleksjonen i heisen. —Det kan jeg gjøre. Jeg kan også gi deg nok penger til å betale ned gjelden og få noen til å sørge for at Iván ikke kommer tilbake.
Eller kan jeg tilby deg noe annet. Heisen åpner seg til en toppleilighet med brede vinduer, hvite vegger, kunst og diskrete livvakter. Alma følte seg svimmel. —Damián sa: «Jeg vil ha en falsk kjæreste som utgir seg for å være en festleverandør?» —Jeg gir beskyttelse til en kvinne som trenger det. —Og hva får du? Damián nærmet seg uten å røre henne. —Jeg vil beskytte henne, ikke en mann. De vil se meg som neste teamleder. Ikke nok til å være en kompetent person. De vil se meg stabil, kontrollert, med noen ved min side. Men jeg kan ikke ta med noen inn. Alle kjenner noen. Alma forsto den fellen. Det er ikke en romantisk historie. Det er en strategi. —Og hva om jeg sier nei? —Damián rakte ut hånden.
—Damián åpnet hånden. —Da, velkommen til ditt nye liv, Alma Ruiz. Når hun tar hånden hennes, vet hun ikke at avtalen erDenne n, født av frykt, vil føre til at du møter en hel familie… Og en sannhet som kan ødelegge dere begge. Les hele historien nedenfor, lenke i kommentarfeltet 👇
Natten lagde et tungt slør over Monterrey da Damiáns private bil rullet gjennom de inngjerdede portene til Luján-familiens enorme eiendom i San Pedro. Lyset fra de ruvende krystalllysekronene kaste lange, kalde skygger over marmorgulvene. Alma kjente hvordan hånden hennes skalv idet hun steg ut av bilen, men Damiáns grep om albuen hennes var stødig, usynlig for omverdenen, men et urokkelig anker.
– Husk reglene, Alma, hvisket han lavt mot øret hennes, med en stemme så kjølig at det sendte et grøss nedover ryggen hennes. – Du ser på meg som om jeg er det eneste som holder deg oppe. Du smiler når de stiller spørsmål, og du lar meg føre ordet. I denne familien er svakhet en dødsdom.
Da de trådte inn i den storslåtte spisesalen, stanset klirringen i glass og sølvbestikk umiddelbart. Ved enden av det lange trebordet satt patriarken, Don Ernesto Luján – en mann med snøhvitt hår, øyne som gribber og et ansikt som så ut som det var hugget ut av mørk granitt. Ved hans side satt Damiáns eldre bror, Santiago, mannen som inntil nå var forventet å arve lederskapet i familiens imperium.
– Damián, sa Don Ernesto med en dyp, raspende stemme som fylte rommet. – Du kommer sent. Og du har med deg en fremmed.
