«Politihunden min dyttet voldelig en liten jente vekk fra hengebroen på lekeplassen, men oppdagelsen av fem nøyaktige snitt i støttetauet bekreftet at marerittet bare så vidt hadde begynt.

Mercer lo mykt gjennom telefonen. “Bomberyddingsteamet ditt er litt tregt, David. Jeg er ingeniør. Trodde du virkelig at jeg skulle la hovedmottakeren min være utsatt for en enkel politifrekvensforstyrrer? 15
:17. To minutter igjen.
“Hva vil du, Mercer?” spurte jeg, mens øynene mine febrilsk skannet det kaotiske området. Patruljebetjentene hadde dyttet folkemengden av slektninger til kanten av parkeringsplassen, men hundrevis av mennesker hang fortsatt rundt og så på den tungt pansrede lastebilen til bombegruppen.
“Broen var bare agn,” sa Mercer rolig. “Jeg ville ha deg nede i den grøften. MaiDin forbanna hund kom i veien og dyttet den lille jenta. Han reddet livet hennes. Men han kan ikke redde din.
“Hvor er du?” Jeg krevde.
“Jeg er nær nok til å se deg svette,” hvisket Mercer. “Du har nøyaktig to minutter.

Du skal ta av deg våpenbeltet. Du kommer til å forlate hunden din bundet til den bilen. Og du skal gå ned i den grøften igjen og stå rett ved siden av sprengstoffet mitt. Blodet mitt
frøs til is. “Hva om jeg ikke gjør det?”
“Hvis ikke, trykker jeg send med en gang. Broen er sprengt. Splintene eliminerer partneren din, hunden din og de to rydderydderne som står nær ytterkanten. Det er ditt valg, David. Du dør, ellers dør alle. 15
:18. Ett minutt igjen.
Jeg sto helt frosset og stirret på den gresskledde skråningen som ledet til den fellefylte hengebroen. Det var et selvmordsoppdrag. Hvis jeg gikk ned dit, sprengte han det med en gang jeg var innen rekkevidde, tok meg ut og sørget for at hevnen hans var fullført.

Men mens jeg sto der, lammet av den enorme vekten av valget, sluttet Bruno plutselig å bjeffe på stammen. Ørene
hans spisset seg. Ettermiddagsvinden hadde snudd og blåste gjennom den åpne parken rett fra parkeringsplassen mot oss.
Bruno senket nesen mot gresset. Han tok et dypt, aggressivt åndedrag, den tunge kroppen strakte seg som en spent stålfjær. Så snudde han sakte det massive hodet bort fra patruljebilen og kikket utover den enorme parken.
Han fulgte ikke lenger den vedvarende lukten i bagasjerommet. Han hadde plukket opp den sterke lukten i vinden.
Bruno slapp ut et lavt, truende knurr og dro i båndet så hardt at jeg snublet fremover.
Jeg fulgte blikket hans. Han så rett på mengden av evakuerte sivile som sto bak det gule åstedsbåndet, to hundre meter unna.

“Mercer,” sa jeg sakte inn i telefonen, hjertet mitt hamret vilt mot ribbeina mine. “Du sa du var nær nok til å se på meg.”
“Jeg ser deg rett i øynene,” svarte Mercer.
Jeg skannet ansiktene i den fjerne folkemengden. Rasende mødre. Tenåringer som gråter. Irriterte joggere.
Og så så jeg ham.
Stående helt urørlig helt ytterst på politibarrikaden sto en mann iført en grå hettegenser. Han holdt ikke lenger telefonen i været for å filme scenen.
Han holdt telefonen rett mot øret. Tankene
mine vendte voldsomt tilbake til det nøyaktige øyeblikket den lille jenta hadde falt ned i flisene.
“Jeg har alt på video, offiser! Hunden din har blitt gal!
Mercer hadde ikke gjemt seg i skogen. Han hadde ikke sett ut av et fjernt vindu. Han hadde stått en meter bak meg hele tiden.

Han var den sinte faren som ropte til meg at jeg skulle gi ham nummeret mitt. Han hadde oppildnet folkemengden til å distrahere meg, sørget for at jeg ville tilkalle forsterkninger og fange mine egne kolleger i eksplosjonsradiusen.
Han ville være nær nok til å se meg innse at jeg kom til å dø.
Jeg møtte blikket til mannen i den grå hettegenseren til den andre Side av parken. Selv på den avstanden kunne jeg se det uregelmessige arret som gikk nedover kjeven hennes.
Han så at jeg så på ham.
Mannen senket telefonen fra øret. Jeg så i sakte film hvordan tommelen hans svevde over den lyse skjermen på kameraet.
“Dave?” ropte Miller, og så ren skrekk i ansiktet mitt. “Hva er det?”
Mercer smilte — et sykt, forvridd uttrykk av ren, absolutt hat — og ga tommel opp for å trykke på den siste detonasjonskoden.
15:19.
Jeg trakk ikke våpenet mitt. Det sto dusinvis av uskyldige sivile rett bak ham. Jeg hadde ikke en klar skuddlinje.
I stedet senket jeg hånden til den tunge messingklipsen festet til tjenestebeltet mitt.
Jeg åpnet karabineren.
“Vær forsiktig!” ropte jeg så høyt jeg kunne, og slapp lærbåndet helt.

KAPITTEL 4