«Politihunden min dyttet voldelig en liten jente vekk fra hengebroen på lekeplassen, men oppdagelsen av fem nøyaktige snitt i støttetauet bekreftet at marerittet bare så vidt hadde begynt.

zoomet inn på skjermen. Gjemt bort i hjørnet av metallboksen, adskilt fra primærladningen til C-4, lå et lite rektangulært kretskort koblet til et litiumbatteri.
“Er det en sekundær utløser?” spurte teknikeren, stemmen stram.
“Det er en cellulær reseptor,” bekreftet Thorne. “Snubletråden festet til broen er bare en mekanisk reserve. Hoveddetonatoren er fjernstyrt. Noen kan ringe et nummer og sprenge den boksen hvor som helst i byen. Jeg
kjente en dråpe kaldsvette renne nedover nakken.
“Elias,” sa jeg inn i mikrofonen, øynene mine skannet febrilsk trerekken rundt parken. “Hvis de har en fjernutløser, trenger de ikke at broen gir etter. De kan sprenge det når de vil.
“Det betyr at de satte opp avtrekkerledningen som agn,” innså Thorne. “De ønsket at broen skulle svekkes slik at du kunne undersøke. De ville at du skulle være der nede,

se på esken, lese navnet ditt. De følger med på oss akkurat nå. Jeg
slapp mikrofonen og snudde meg.
Parken var omgitt av dusinvis av forstadshus bare to minutter unna. gulv, vinduene deres vendte mot grøntområdet. Bak husene lå et tett skogsområde som grenset til en hovedvei. Bombemannen kan sitte i en parkert bil, stå bak et gardin, eller sitte i et tre med et par kikkert og en mobiltelefon, og vente på det perfekte øyeblikket for å trykke send. Skulderradioen
min pep plutselig og kansellerte den taktiske kanalen.
“K9-7, dette er operatøren. Prioritert trafikk. Jeg
trykket på mikrofonen. “Kjør på, operatør.”
“Vance, vi har nettopp fått en 911-samtale fra et begrenset nummer,” direksjonslederens stemme skalv svakt, og droppet all standard radioetikette. “Innringeren spurte deg spesifikt ved navn. De ba meg videreformidle en melding umiddelbart.

Hver muskel
i kroppen min låste seg. “Hva er meldingen?”
“Appellanten sa: ‘Si til betjent Vance at det er fem kutt på tauet for de fem årene han stjal fra meg. Si at han har nøyaktig fem minutter på seg til å huske hvem jeg er, ellers taster jeg detonasjonskoden.’ Fem
kopper.
Fem år.
Fem minutter.
Tallet traff brystet mitt som et fysisk slag. For fem år siden. Det var i 2021. Jeg var ikke engang hundefører for K9 ennå. Bruno var bare en valp under opplæring. Jeg jobbet på en vanlig patrulje i midnattssektoren.
Jeg så på klokken min. Klokken var 15:14.
Jeg hadde til klokken 15:19 på meg til å finne ut hvem jeg hadde arrestert, ødelagt eller ødelagt for nøyaktig fem år siden.
“Elias, kom deg ut derfra!” ropte jeg i kommunikasjonen og tok mikrofonen fra pulten.

“Bombeflyet er på fem minutters nedtelling! Kom deg ut av grøfta nå!
“Godt mottatt, jeg trekker meg tilbake,” knurret Thorne, lyden av skrikende steiner runget over høyttalerne mens han begynte å trekke seg ut av skyggene.
Jeg lukket øynene og gravde i minnet mitt. Hundrevis av arrestasjoner. Veikontroller, vold i hjemmet, narkotikabeslag, væpnede ran. Hvem hadde jeg låst inne i 2021 som ville bære nag så psykotisk at de rigget en fragmenteringsgruve under en lekeplass for barn?
Før tankene mine rakk å dvele ved en mistenkt, ristet det tunge lærbåndet i hånden voldsomt fremover, nesten så skulderen min gikk ut av ledd.
Jeg snublet og åpnet øynene brått.
Bruno mistet fullstendig forstanden.
Han stønnet ikke lenger. Han bjeffet—et dypt, aggressivt, brystrystende brøl, som han bare brukte når en mistenkt aktivt kjempet.

Han kastet seg frem med alle åtti kilo av sin muskuløse kropp, de tunge potene gravde dype kutt i gresset mens han dro i selen.
Men han så ikke på hengebroen.
Han så ikke på rekken av trær.
Bruno hadde snudd seg helt rundt, og de mørke, rasende øynene hans var festet på bagasjerommet på min egen parkerte K9-patruljebil.

KAPITTEL 3