— Åpne den, fatter, sa Mariana.
Don Ernesto trakk ut papirene som lå inni. Det var ikke et brev med hån eller nedverdigende ord. Det var et offisielt oppkjøps- og gjeldsanvisningsdokument utarbeidet av hennes advokater i Mexico by.
— Hva betyr dette? spurte Rodrigo, som kikket over farens skulder. Ansiktet hans ble likblekt i det han leste tallene.
— Det betyr at familiens eiendomsselskap og huset i Lomas de Chapultepec er pantsatt for mer enn det er verdt, forklarte Mariana rolig. — Banken har allerede varslet tvangssalg. Men jeg har kjøpt opp gjelden deres. Fra i dag av… tilhører eiendommene i Lomas de Chapultepec Valle de Lavanda S.A. de C.V.
— Du… du har kjøpt oss ut?! skrek Rodrigo, ute av seg av raseri og ydmykelse. — Du kan ikke gjøre det mot din egen familie! Du prøver å ta alt fra oss!
— Ta alt fra dere? spurte Mariana, og for første gang brøt et kaldt, skarpt smil gjennom ansiktet hennes. — Jeg tar ikke noe som dere ikke allerede har tapt på egen hånd gjennom grådighet og inkompetanse. Faren min ga meg et stykke land som “nesten ingenting var verdt” for å bli kvitt meg. Vel… jeg har gjort det til millioner. Og nå, i dag, har jeg kjøpt tilbake min egen verdighet ved å eie taket dere bor under.
Don Ernesto sank ned på en av trestolene på verandaen. Hele hans livverk, all hans stolthet som patriark i Jalisco og Mexico by, lå i datterens hender. Han så opp på henne, ikke lenger som en streng far som delte ut straff, men som en aldrende mann som innså at han hadde tapt alt på grunn av sin egen blindhet.
— Vil du kaste oss på gata, Mariana? spurte Don Ernesto lavt. Øynene hans var blanke av tårer. — Skal du gjøre mot oss det du mente vi gjorde mot deg?
Mariana så på faren sin i lang tid. Stillheten mellom dem ble bare brutt av suset fra vinden som dro gjennom de lilla lavendelåkrene utenfor. Hun tenkte på den dagen hun stod med papirene i hånden, på den kalde lunsjen i restauranten, på brevet der det stod «Nesten ingenting verdt det.»
Hun tok konvolutten ut av farens skjelvende hender. Hun brettet papirene sammen, holdt dem mot en liten lighter hun tok opp fra lommen, og lot flammene sluke kontrakten.
Faren og broren stirret målløse på henne mens papiret ble til aske som føk bort med vinden.
— Hvorfor… hvorfor gjorde du det? hvisket Don Ernesto.
— Fordi jeg ikke er som dere, fatter, sa Mariana og la hånden sin på gelenlenderen. — Jeg ville aldri bygge min suksess på å gjøre andre hjemløse. Husene i Lomas de Chapultepec er deres. Dere kan bo der så lenge dere vil. Men en ting må dere forstå: Fra i dag av er det jeg som bestemmer spillereglene i denne familien. Og heretter er det ingen som tråkker på noen som helst.
KAPITTEL 5: Duften av fremtiden
En time senere hadde familiens biler snudd og kjørt nedover veien igjen. Don Ernesto satt i baksetet på den store bilen, taus og tynget av tanker, mens Rodrigo bannet lavt over sin egen avmakt. De hadde ikke tapt hjemmet sitt fysisk, men de hadde tapt kontrollen for alltid.
Tilbake på ranchen stod Mariana, Natalia og Dr. Lucía ute på den store terrassen. Solen holdt på å gå ned over Valle de Bravo, og himmelen farget seg i nyanser av rosa, gull og dyp indigo som speilet seg i lavendelblomstene.
Natalia helte opp et nytt glass limonade til venninnen sin og skålte i luften.
— Vel, sjef, sa Natalia med et lurt smil. — Du eier nå nesten halve regionen og har reddet familien din fra konkurs. Hva er det neste? Verdensherredømme gjennom eteriske oljer?
Mariana lo – en ren, dyp og fri latter som bar langt utover åsene. Hun så ned på hendene sine, de samme hendene som for tre år siden var fulle av sår fra den tørre jorden. Nå var de sterke, faste og frie.
— Nei, Natalia, sa Mariana og tok en slurk av glasset. — Ikke verdensherredømme. Men i morgen skal vi plante lavendel på den andre siden av åsen. Der faren min sa at ingenting noensinne ville kunne gro.
Dr. Lucía nikket anerkjennende og tok seg til hatten. — Husk det, jenta mi: Jorden glemmer aldri hvem som elsker den.
Mariana snudde seg mot de endeløse, lilla åsene som strakte seg ut foran henne. Vinden bar med seg den friske, rene duften av lavendel – en duft som ikke lenger handlet om fortidens bitre minner, men om en fremtid hun hadde skapt helt på egen hånd.
