— Far, vi må gjøre noe med likviditeten i eiendomsselskapet, sa Rodrigo uten å banke på. — Konkurrentene våre tar over kontraktene i Querétaro. Vi trenger en kapitalinnsprøytning. Kan vi selge en av de gamle eiendommene?
Don Ernesto så opp på sønnen sin. For første gang så han forskjellen mellom de som fikk alt servert på sølvfat, og den datteren han en gang kastet ut med et gult brev der det stod «Nesten ingenting verdt det.»
— Vi har ikke lenger noen eiendommer som kan redde oss, Rodrigo, sa Don Ernesto med en dyp, sliten stemme. — Og den eneste som har nok kapital til å kjøpe opp gjeldene våre… er søsteren din.
Rodrigo stivnet. — Mariana? Det er umulig. Hun driver bare med noen planter i provinsen!
— Se på magasinet på bordet, gutten min, sa Don Ernesto bittert. — Hun driver ikke med planter. Hun eier imperiet.
KAPITTEL 3: Familiens gjenforening på ranchen
En solfylt lørdag formiddag rullet tre svarte luksusbiler inn gjennom den nyoppussede smijernsporten til Valle de Lavanda i Valle de Bravo.
Porten var ikke lenger den rustne porten med ødelagte låser som Mariana tok over for tre år siden. Nå var den flankert av store steinsøyler og et elegant treskilt med navnet på gården.
Ut av bilene steg Don Ernesto, Beatrix og Rodrigo. De så ikke ut som de selvsikre herskerne fra Lomas de Chapultepec lenger. Klærne deres var riktignok dyre, men holdningen var tynget av en merkelig blanding av stolthet, skam og desperasjon.
Mariana sto på terrassen foran det fullstendig renoverte hovedhuset. Veggene, som før var fuktige og mørke, var nå kalket i hvitt og prydet med store vinduer som slapp inn det varme fjelllyset. Hun hadde på seg en enkel, lys linbukse og en mørkeblå skjorte. I ørene glitret de små lavendel-øreringene i sølv som Natalia hadde gitt henne i eksamensgave.
Hun så dem komme gående opp steintrappen. Hun gikk ikke for å møte dem ved bilen. Hun ventet rolig ved inngangen, med armene løst krysset over brystet.
— Mariana… sa Beatrix med en nervøs, falsk smil om munnen idet hun nærmet seg. — For et… fantastisk sted du har fått til her. Vi så det i bladet, og faren din insisterte på at vi måtte komme på besøk.
Don Ernesto tok av seg hatten. Han så opp på datteren, og for første gang i sitt liv så det ut til at han manglet ord. De stive øynene hans, som alltid hadde vurdert mennesker etter deres økonomiske vekt, skannet de endeløse lavendelåkrene som strakte seg mot horisonten.
— Du har gjort det bra, Mariana, sa Don Ernesto til slutt. Stemmen var hes. — Landet som jeg trodde var dødt… du har fått det til å puste.
Mariana så på faren sin. Det var verken hat eller bitterhet igjen i brystet hennes. Bare en dyp, ugjennomtrengelig ro.
— Landet var aldri dødt, fatter, svarte Mariana rolig. — Det trengte bare noen som ikke var redd for å skitne til hendene. Noen som ikke dømte det på utsiden.
Rodrigo tok et skritt frem, tydelig utålmodig og ukomfortabel. — Mariana, du vet jo hvordan situasjonen i familien er nå. Bedriftene våre sliter litt med likviditeten etter noen tøffe investeringer. Vi tenkte at siden du gjør det så bra her ute i provinsen… vel, du kunne kanskje spytte inn litt kapital, eller kjøpe oss inn i driften din? Vi er jo familie, tross alt.
I det øyeblikket kom Natalia gående fra produksjonslokalet ved siden av med et brett fulle av glass med kald lavendel- og sitronlimonade. Hun hørte Rodrigos ord, satte brettet fra seg på et hagebord med et litt for hardt dunk, og så skarpt på broren til Mariana.
— Familie? spydde Natalia ut. — Da Mariana stod med en tom lommebok og trengte et lån til de første stiklingene, var det ingen i denne “familien” som svarte på telefonen hennes. Da dere ga henne dette «verdiløse» landet, lo dere av henne i en restaurant. Nå vil dere ha en bit av kaken?
Beatrix rynket på nesen og så på Natalia som om hun var et insekt. — Hvem er denne unge damen til å blande seg inn i private familieanliggender? Dette er en sak mellom far og datter.
— Nei, Beatrix, avbrøt Mariana med en stemme som fikk alle til å tie stilt. — Natalia har helt rett. Dette er en sak mellom meg og min fortid. Og i dag setter jeg punktum for den.
KAPITTEL 4: Kontrakten på bordet
Mariana snudde seg, gikk inn i det lyse, åpne kjøkkenet og kom ut igjen med en brun konvolutt. Den samme typen konvolutt som faren hadde gitt henne tre år tidligere med det gule brevet inni.
Hun strakte konvolutten frem til Don Ernesto.
Den gamle mannen så på den med frykt i øynene. — Hva er dette? hvisket han.
