Miguel var til stede, men ikke lenger som en oppdiktet ektemann.
Etter det avlyste bryllupet ble han med Isabela for å gi sin forklaring, og inviterte henne deretter på kaffe. Hun bestilte en med kanel, akkurat som i den oppdiktede historien om toget. De lo begge fritt.
Åtte måneder gikk før Miguel satte Don Ernestos ring tilbake på Isabelas håndflate.
De var på den gamle Creel-stasjonen, foran plaketten med farens navn på.
«Han sa at han måtte hjelpe alle passasjerer med å komme trygt frem», sa Miguel. «Med deg forsto jeg at dere også kan velge samme destinasjon.»
– Første gang ba han meg bruke den for å beskytte meg selv.
– Nå spør jeg deg om du vil bruke den til å gå med meg.
Isabela svarte ja.
De giftet seg ikke med en gang. De lærte hverandre å kjenne uten å foregive seg. Hun fortsatte å undervise i fiolin; han fortsatte å jobbe som ambulansearbeider og sluttet å forveksle ensomhet med mot.
Valeria og Tomás giftet seg et år senere, og brukte sine egne penger. Isabela spilte fiolin, og Doña Teresa satt i en diskré stol, klar over at tilgivelse ikke visket ut det som hadde skjedd.
Den ettermiddagen husket Isabela de tre timene hun hadde brukt på å låne en ektemann for å overleve en løgn.
Hun hadde aldri forestilt seg at denne fremmede ikke ville komme for å redde henne, men for å minne henne på at sannheten også trenger selskap.
Fordi en familie ikke går i oppløsning når noen forteller hva som har skjedd.
Det bryter sammen mye tidligere, når alle bestemmer seg for å tie stille om det.
