– Ikke slipp hånden min. De neste tre timene … skal du være mannen min.
Den unge kvinnen sank ned i setet ved siden av Miguel Aranda akkurat idet Chepe-toget begynte å kjøre fra Chihuahua-stasjonen. Hun hadde på seg en grønn frakk, bar en liten koffert, og det svarte håret hennes var så raskt trukket tilbake at flere lokker dekket ansiktet hennes.
Hun virket rolig, men fingrene hennes skalv inni Miguels hånd.
Utenfor forsvant Sierra Tarahumara-fjellene sporadisk under en grå tåke. Inne i togvognen luktet luften av kaffe, søtt brød og fuktige jakker.
Miguel, 34, var ambulansearbeider. Hver juli tok han turen til Creel for å besøke den gamle stasjonen der faren hans, Don Ernesto, hadde jobbet som togtekniker i 30 år.
Mannen hadde dødd fire år tidligere, men Miguel hørte fortsatt favorittfrasen sin:
– Så lenge noen reiser på toget mitt, vil jeg gjøre alt jeg kan for å sikre at de kommer frem trygt og i god behold.
Derfor bar han farens giftering på høyre hånd. Han lot ikke som han var gift. Det var hans måte å føle at Don Ernesto fortsatt var sammen med ham.
Den fremmede klemte fingrene hennes.
«Han kommer», mumlet han.
En høy mann gikk nedover korridoren. Mørk dress, dyr klokke, plettfrie sko og et smil så polert at det så ut som om det var innøvd foran et speil.
Da han så den unge kvinnen, endret han retning.
Miguel forsto uten å be om forklaringer. Han flettet fingrene sine med hennes og smilte.
– Her er du, kjære. Jeg trodde du hadde gått til den andre vognen.
Kvinnen så overrasket på ham. Så gikk hun med på det.
– Beklager, kjære. Jeg ble distrahert.
Den elegante mannen stoppet foran dem.
– Isabela … for en tilfeldighet. Skal du også i bryllupet?
– Ja, Adrian. Det er søsteren min sitt bryllup.
Adrian så ned på de foldede hendene sine.
– Og hvem er han?
Miguel tok diskret av farens ring og plasserte den i Isabelas håndflate. Hun forsto, tok den på seg og løftet hånden.
– Mannen min.
For første gang forsvant Adrians smil.
– Jeg visste ikke at du hadde giftet deg.
– Mye har forandret seg siden vi sluttet å se hverandre.
Adrian lot som han gratulerte henne og gikk tilbake til plassen sin. Men speilbildet hans i vinduet avslørte at han fortsatt så på dem.
Isabela pustet ut.
– Beklager. Jeg så ham gå opp trappen, og jeg fikk panikk. Jeg skal gi ham ringen tilbake i Creel.
«Vi er allerede i dette sammen», svarte Miguel. «Du får nok fortelle meg hva slags ektemann jeg skal spille.»
Hun smilte knapt.
Isabela Ríos var 30 år gammel og underviste i fiolin på en offentlig videregående skole i Chihuahua. Hun hadde vært forlovet med Adrián i to år, helt til hun oppdaget at han hadde en affære med en annen kvinne.
Hun brøt forlovelsen, men Adrián fortalte sin side av historien forebyggende. Han sa at Isabela var ustabil, sjalu og besatt. Moren hans, Doña Teresa, trodde ham.
«Søsteren min Valeria skal gifte seg i dag med Tomás, Adriáns fetter», forklarte hun. «Hvis jeg forteller sannheten, vil alle si at jeg vil ødelegge bryllupet. Hvis jeg tier, vil Adrián fortsette å behandle meg som om det var jeg som hadde skylden.»
– Og vet søsteren din hva som har skjedd?
– Hun vet hva moren min ville at hun skulle vite.
Miguel så på ringen på fingeren sin. Den var for stor, men hun holdt den med tommelen for ikke å miste den.
«Smil da», sa han. «I tre timer vil ingen få deg til å føle deg alene.»
Isabela så på ham med en smertefull takknemlighet.
Hun visste ennå ikke at Adrián ikke bare ventet på henne i Creel.
Han hadde også forberedt en test for å ydmyke henne foran hele familien hennes.
DEL 2
I løpet av den andre timen av turen sluttet Isabela å late som om hun hadde det bra.
Miguel presset henne ikke. Som ambulansearbeider visste han at noen bare snakket når de følte seg trygge, ikke når noen krevde svar.
Hun hvilte pannen mot vinduet og fortalte det familien hennes aldri ville høre.
Etter bruddet besøkte Adrián Doña Teresa med blomster, sjokolade og ansiktet til en knust mann. Han forsikret henne om at Isabela led av sjalusianfall, at hun hadde fabrikert utroskapen og at hun trengte psykologisk hjelp.
Doña Teresa, besatt av utseendet, endte opp med å trøste ham.
For henne var Adrián den perfekte matchen: et velkjent etternavn, penger og forbindelser. Isabela, derimot, var den klossete datteren, hun som jobbet på en offentlig skole, betalte husleien hennes og ikke ba om lov til å ta avgjørelser.
