Claire nektet enhver versjon av samtalen som lot som om syv år med bedrag kunne forhandles om til noe mindre.
På advokatmøtet gjorde hun sin posisjon enkel.
“Jeg vil ikke ha hans selskap. Jeg vil ikke ha Margarets smykker. Jeg vil ikke bruke enda et år på å krangle om eiendeler.”
Nathan så på henne.
“Du går fra femten år.”
Claire signerte papirene foran seg.
“Nei. Jeg går mot den delen som er igjen.”
Nathans selskap led allerede.
Scenen på Astoria Grand hadde beveget seg gjennom de sosiale og forretningsmessige kretsene Margaret hadde brukt år på å dyrke.
Oliver førte ikke offentlig kampanje mot Nathan.
Det trengte han ikke.
Han nektet rett og slett å jobbe med ham.
Andre partnere tok sine egne avgjørelser.
Nathans virksomhet svekket.
Drikkingen hans økte.
Margarets livsstil ble vanskeligere å opprettholde.
Etter hvert begynte hun å selge smykker.
Blant gjenstandene var Claires svart-perle-brosje.
En kjøper løftet den fra den røde satengen og beundret den.
“Dette er eksepsjonelt.”
Margarets uttrykk strammet seg.
Kjøperen tilbød flere tusen dollar.
Margaret krevde straks langt mer.
“Det er sjeldent svart perle og fint håndverk,” sa hun. “Jeg vet nøyaktig hva det er verdt.”
For kanskje første gang ble hun tvunget til å si høyt det hun hadde nektet på bursdagen sin.
Brosjen hadde aldri vært billig.
Claire hadde valgt godt.
Margaret hadde bare ønsket at Claires gave skulle være feil.
Hun solgte den likevel.
Da brydde ikke Claire seg lenger.
Oppmerksomheten hennes var et annet sted.
Oliver hadde begynt å hjelpe til med å finne Helen og Daniel Reynolds.
Søket var vanskelig.
Etternavnet var vanlig.
Rekordene hadde endret seg.
Adressene var gamle.
Men til slutt ankom han Emilys leilighet med informasjon.
Claire visste på ansiktet hans at han hadde funnet noe.
“Fortell meg.”
“Jeg fant Reynolds-familien.”
Hun reiste seg så raskt at stolen hennes beveget seg bakover.
“Katie?”
“Hun lever.”
Hele Claires kropp slappet av et halvt sekund.
Så så hun Olivers uttrykk.
“Hva mer?”
“Helen og Daniel døde for fire år siden.”
Claire stirret på ham.
“Hvordan?”
“De reiste gjennom fjellene da et jordskred traff veien. Bilen deres kjørte ned en skråning.»
“Og Katie?”
“Hun var ikke med dem.”
Claire grep tak i bordkanten.
“Hun hadde bodd hos Helens mor.”
“Hun heter Ruth Reynolds.”
“Hvor er de?”
“Nær Sarasota.”
Oliver stoppet opp.
“De bor i en liten leilighet nå.”
“Hva skjedde med huset?”
“Ruth solgte den.”
“Hvorfor?”
“Pengene ble knappe. Katie trengte fortsatt behandling. Det var også svindel med penger som hadde tilhørt Helen og Daniel. Ruth solgte familiehuset for å kunne fortsette å ta vare på barnebarnet sitt.”
Claire gikk bort til vinduet.
Datteren hennes hadde mistet enda en mor.
En annen far.
Og likevel, et sted nær Gulfkysten, vokste Katie opp.
“Går hun?”
“Jeg vet ikke.”
Claire lukket øynene.
“Hva har du tenkt å gjøre?” spurte Oliver.
Hun snudde seg.
“Kjøp huset tilbake.”
Oliver hevet et øyenbryn.
“Reynolds-huset?”
“Ja.”
“Claire.”
“Den ble bygget for Katie. Du sa Ruth solgte den for å støtte henne.”
“Ja.”
“Jeg vil ha den tilbake for dem.”
“Du har ikke møtt dem.”
“Jeg vet det.”
“Da beveg deg forsiktig.”
“Det skal jeg.”
Hun nølte.
“Jeg må kanskje låne penger.”
Oliver ristet på hodet.
“Jeg låner den ikke.”
Claire rynket pannen.
“Oliver—”
“Jeg skal gi den.”
“Nei.”
“Ja.”
“Jeg kan betale deg tilbake.”
“Jeg vet det.”
“Da la meg gjøre det.”
“Nei.”
Hun stirret på ham.
Han smilte for første gang under samtalen.
“Krangle med meg senere.”
Det tidligere Reynolds-hjemmet ble kjøpt kort tid etter.
Claire fortalte det ikke umiddelbart til Ruth.
Hun visste knapt hvordan hun skulle forklare seg.
Så sa Claire opp jobben sin.
Den avgjørelsen overrasket Emily mer enn noe annet.
“Du elsker arbeidet ditt.”
“Det gjør jeg.”
“Hvorfor slutte da?”
“For akkurat nå er det et annet sted jeg må være.”
Karrieren hennes hadde en gang vært stedet hvor Claire gjenvant en følelse av verdi etter at Margaret avskjediget henne.
Nå trengte hun ikke lenger å bevise den verdien for noen.
Hun pakket.
På flyplassen gråt Emily åpent.
Oliver prøvde å la være.
Claire klemte dem begge.
“Jeg skal finne henne.”
Emily nikket.
“Og du skal ringe oss.”
“Det skal jeg.”
Oliver sa: «Ikke stress, Katie.»
“Jeg vet det.”
“Hun har levd et helt liv uten å vite hva som skjedde med deg.”
“Jeg vet det.”
“La henne bestemme hvor raskt du blir en del av det.”
Claire nikket.
Det var den vanskeligste sannheten.
Å finne Katie gjorde ikke automatisk Claire til «mamma».
Biologi kan forklare sammenhengen.
Det kunne ikke viske ut syv år.
Før hun gikk om bord, snudde Claire seg.
“Når jeg finner henne, kommer dere begge på besøk.”
Emily lo gjennom tårene.
Oliver sa noe Claire ikke kunne høre over en flyplassmelding.
“Hva?”
Han ristet på hodet.
“Ingenting. Gå.”
Flere timer senere landet Claire i Florida.
