Sinne bar henne gjennom lobbyen og inn i parkeringsgarasjen.

De første kvartalene kjørte hun mot Astoria Grand med en raseri som fikk henne til å gripe rattet til hendene verket.

Hun ville ha Nathan foran seg.

Hun ville at Margaret skulle se direkte på kvinnen hvis barn hun hadde hjulpet til med å utslette.

Men trafikken i sentrum stoppet henne.

Bilene fylte avenyen støtfanger mot støtfanger.

Claire satt fanget blant røde bremselys mens den første bølgen av sinne sakte brant bort.

Hun slo på radioen bare for å fylle stillheten.

En programleder diskuterte en gammel Hollywood-skuespillerinne som hadde gjennomgått et ødeleggende personlig tap og fortsatte å bygge et liv etterpå.

Claire registrerte knapt detaljene.

Men én tanke skilte seg fra lyden.

Sinne ville ikke finne Katie.

Claire visste ennå ikke datterens navn, hvor hun hadde blitt tatt, om hun hadde overlevd barndommen, om hun var trygg, eller om den ødeleggende prognosen hadde vært korrekt.

Det var det som betydde noe.

Ikke Margarets bursdag.

Ikke Nathans affære.

Ikke et ødelagt ekteskap.

Hennes barn.

“Jeg skal finne deg,” hvisket Claire.

Løftet endret noe.

Pusten hennes ble roligere.

Hun sjekket trafikken.

Den beveget seg ikke.

Hotellet lå omtrent femten minutter unna til fots.

Claire trakk seg til siden så langt hun kunne, slo på nødblinklysene, samlet vesken sin og gikk ut.

Sjåfører protesterte bak henne.

Hun fortsatte å gå.

Da Claire nådde Astoria Grand, var feiringen i full gang.

Inne i ballsalen satt Margaret i en høy, gullfarget stol nær midtbordet og tok imot gaver og komplimenter.

Hver gave fra hver annen gjest fikk beundring.

Så omtenksomt.

Så vakkert.

Så perfekt.

Claires svarte perlebrosje forble skjult i Margarets veske.

Ingen så ut til å legge merke til at Claire snek seg tilbake inn i rommet og satte seg.

Nathan gjorde det i hvert fall ikke.

Han sto ved siden av den viktigste gjesten Margaret hadde invitert.

Oliver Grant var en respektert investor og filantrop i Chicago i begynnelsen av førtiårene. Han hadde bygget opp virksomheten sin fra ingenting mens han fortsatt gikk på college, og ble senere kjent for å støtte sykehus og barnevernsorganisasjoner.

Nathan ville ha pengene sine.

Det hadde vært åpenbart i flere måneder.

Nathan hadde prøvd å fiske fordi Oliver noen ganger fisket.

Han hadde blitt med på en tredagers fottur fordi Oliver tilhørte gruppen, selv om Nathan hatet camping, mygg og nesten alle former for ubehag utendørs.

Margaret hadde invitert Oliver på bursdagen sin fordi hun trodde sosial tilgang kunne oppnå det Nathans nådeløse nettverksbygging ikke hadde gjort.

Oliver la merke til Claire før Nathan gjorde det.

Han ga henne et lite, høflig nikk.

Claire besvarte det.

Nathan fulgte blikket hans.

“Claire, kom hit.”

Hun ignorerte ham nesten.

I stedet reiste hun seg.

Nathan smilte bredt.

“Oliver, dette er min kone.”

“Vi har møttes kort,” sa Oliver.

Han hilste varmt på Claire.

“Jeg har hørt utmerkede ting om arbeidet ditt.”

Claire ble overrasket.

“Om min?”

“Divisjonen din hadde en sterk første halvdel. Viktigere er det at folk som jobber for deg tydeligvis ønsker å fortsette å jobbe for deg. Det sier meg vanligvis mer enn kvartalstall.”

For første gang den kvelden følte Claire seg sett for noe Margaret hadde brukt femten år på å avvise.

“Takk.”

Nathans smil strammet seg.

Claire så på ham.

“Det er spesielt godt å høre, med tanke på at karrieren min alltid har blitt behandlet som en tåpelig hobby i denne familien.”

Nathan stivnet.

“Claire.”

“Hva?”

“Dette er ikke tiden.”

“Når er det?”

Han så seg rundt.

“Ikke her.”

Claire studerte ansiktet hans.

Det var ingen bekymring i det.

Bare forlegenhet.

Han fryktet ikke å skade henne.

Han fryktet å bli flau foran Oliver Grant.

Nathan rakte ut etter armen hennes.

“Kom med meg.”

Claire trakk seg unna.

Olivers uttrykk endret seg.

Nathan senket stemmen.

“Vi snakker hjemme.”

Claire så ham rett i øynene.

Syv år.

Hun hadde brukt syv år på å lure på om hun på en eller annen måte hadde sviktet barnet deres.

Og han ønsket en ny praktisk utsettelse.

“Når, Nathan?”

Ansiktet hans strammet seg.

“Hva snakker du om?”

“Når hadde du tenkt å fortelle meg at datteren min overlevde?”

Nathan sluttet å bevege seg.

Effekten var umiddelbar.

Smilet forsvant.

Blikket hans flakket mot Margaret.

Claire så det.

Det ene instinktive blikket fortalte henne mer enn noen tilståelse kunne ha gjort.

Margaret så det også.

Hun satte seg ned i stolen.

Nathan prøvde å le.

“Du har drukket.”

De nærliggende samtalene stilnet.

“Det har jeg ikke.”

“Claire, du er opprørt.”

“Ja.”

Nathan lente seg nærmere.

“Da må du ikke lage en scene.”

Claires stemme steg akkurat nok til å bære forbi dem.

“For syv år siden ble datteren vår født levende.”

Musikken fortsatte i flere sekunder.

Så la DJ-en merke til at rommet endret seg og senket det.