“Og hvorfor har du på deg morens bursdagsgave?”
Ordene var rettet mot Shiaoza.
Jang så på ham.
Han så på klokken.
Frykt krysset ansiktet hans.
“Det er komplisert.”
“Nei,” sa jeg. “Det er en klokke.”
“Han ga den til meg,” sa Jang.
Shiaoza lukket øynene et halvt sekund.
Den lille gesten gjorde mer vondt enn en forklaring ville gjort.
Klokken ti ble styrekunngjøringen sendt ut i hele selskapet.
Med umiddelbar virkning var jeg administrerende direktør.
Varslingen dukket opp på tusenvis av skjermer.
I løpet av få minutter endret stemningen i den sekstiåttende etasjen seg.
Folk som hadde unngått blikket mitt, rettet seg plutselig opp da jeg gikk forbi. Ansatte som hadde sett Jang blokkere meg fra heisen så sjokkerte ut.
Jeg likte det ikke.
Makt skal ikke få folk til å oppføre seg bedre først etter at de oppdager at du har den.
Klokken ti og femten ga jeg min første ordre.
Alle heisrestriksjoner for ansatte ble suspendert i påvente av formell gjennomgang.
Min andre direktiv var lengre.
Ta vare på alle sikkerhetslogger, utgiftsrapporter, lederkort, HR-revisjoner, teknologiautorisasjoner og leverandørkontrakter fra de siste fem årene.
Ingen sletting.
Ingen endring.
Ingen unntak.
Jeg hadde knapt lest ferdig bevaringsordren før kontordøren min åpnet seg hardt nok til å slå i proppen.
Shiaoza kom inn.
“Du ydmyker meg.”
Jeg så opp.
“Interessant ordvalg.”
“Du vet nøyaktig hva jeg mener.”
“Nei. Ydmykelse er å bli fortalt at du er for lavt rangert til å stå inne i en heis.”
Han lukket døren bak seg.
“Jang gikk for langt.”
“Du beskyttet henne.”
“Jeg prøvde å hindre at en scene ble verre.”
“Du kalte henne Tong Tong.”
Han gned begge hendene over ansiktet.
Det var noe han gjorde når han ville ha tid til å konstruere et svar.
“Klokken,” sa jeg.
Han ble stille.
“Si meg sannheten.”
“Moren min ville ikke ha det.”
“Så hun det?”
Stillhet.
“Shiaoza.”
“Hun har dusinvis av klokker.”
“Det var ikke spørsmålet mitt.”
Kjeven hans strammet seg.
Jeg tok opp telefonen.
“Hva gjør du?”
Jeg ringte Eleanor.
Hun svarte på tredje ring.
“Kjære,” sa hun. “Hvordan gikk morgenen din?”
Jeg holdt øynene på sønnen hennes.
“Interessant.”
“Det høres truende ut.”
“Eleanor, fikk du den hvite klokken jeg valgte til bursdagen din?”
Det ble en pause.
“Hvilken hvit klokke?”
Shiaoza snudde seg bort fra meg.
Noe inni meg brøt rent.
Ikke høyt.
Ikke dramatisk.
Den sluttet rett og slett å komme med unnskyldninger for ham.
Etter at jeg avsluttet samtalen, snakket han først.
“Jeg kan forklare.”
“Forklar da.”
“Jang har vært under enormt press.”
Jeg ventet.
“Jeg ga den til henne som en bonus.”
“En bonus på seksti tusen dollar?”
“Det var ikke sånn.”
“Hvordan var det da?”
Han stirret på meg.
Så sa han noe jeg aldri hadde spurt om.
“Jeg har aldri sovet med henne.”
Straffen burde ha lettet meg.
Det gjorde det ikke.
Fordi jeg ikke hadde spurt.
Ved middagstid hadde revisjonsteamet funnet den første uregelmessigheten.
Den utøvende heispolitikken eksisterte ikke.
Det var ingen styregodkjenning.
Ingen HR-autorisasjon.
Ingen skriftlig regel.
Ingen sikkerhetsdirektiv.
Jang hadde tilsynelatende laget restriksjonen atten måneder tidligere og beordret sikkerhetspersonell til å håndheve den muntlig.
Muntlige instruksjoner etterlot færre opptegnelser.
Det interesserte meg.
De økonomiske funnene interesserte meg mer.
Ni konsulentleverandører hadde mottatt 18,4 millioner dollar over fire år.
Alle ni godkjenningene hadde gått gjennom presidentens kontor.
Fire leverandører var koblet til adresser knyttet til Jang.
Klokken halv tolv dukket hun opp utenfor kontoret mitt.
Uten publikum i gangen så hun yngre ut.
Fortsatt stolt.
Fortsatt defensiv.
Men redd.
“Du etterforsker meg.”
“Jeg etterforsker selskapet.”
“Du straffer meg på grunn av denne morgenen.”
“Hvis det var målet mitt, ville HR allerede forberedt oppsigelsesdokumentene dine.”
Jeg skjøv en rapport over skrivebordet.
“Eier du Meridian Strategy?”
“Nei.”
“Nordaksen?”
“Nei.”
Jeg trykket på adressene.
“Hvorfor er da selskaper som mottar millioner av dollar registrert på steder knyttet til deg?”
Fargen forsvant fra ansiktet hennes.
“Jeg vet ikke.”
“Tenk.”
“Jeg sa jeg ikke vet.”
Frykten hennes så annerledes ut nå.
Dette var ikke frykten for å miste status.
Det var frykten for å oppdage at gulvet under føttene dine kanskje ikke eksisterte.
Hun stirret på rapporten igjen.
“Han sa at det var refusjonsenheter.”
“Hvem?”
Blikket hennes gled mot kontordøren min.
“President Shiao.”
Mannen min.
Jeg lot stillheten forbli.
Jang så plutselig på meg.
“Du tror jeg er elskerinnen hans.”
Jeg sa ingenting.
“Det er jeg ikke.”
“Klokken antydet et annet forhold.”
Uttrykket hennes strammet seg.
“Du vet virkelig ikke.”
“Vite hva?”
Munnen hennes åpnet seg.
Kontordøren svingte innover.
Shiaoza gikk inn.
“Yang.”
Stemmen hans var lav.
“Ikke gjør det.”
Hun stoppet.
Jeg så fra den ene til den andre.
“Hva er det egentlig jeg ikke skal vite?”
Ingen av dem svarte.
Jeg rakte etter kontortelefonen og ba sikkerheten komme opp.
Shiaoza lo kort.
“Du får meg fjernet fra mitt eget kontor?”
