“Du burde be om unnskyldning.”
“For å bruke heis?”
“For å ha gjort sekretær Jang flau.”
En annen ansatt snakket lavt.
“President Shiao stoler mer på henne enn noen andre.”
“Han skjemmer henne bort,” mumlet en annen.
“Hun er i praksis hans høyre hånd.”
En kvinne med en bunke mapper kom nær nok til å snakke lavt.
“Be om unnskyldning før han er ferdig med møtet sitt. Han kan sørge for at du aldri jobber i denne bransjen igjen.”
Jeg holdt nesten på å spørre hvor mange som hadde hørt den setningen før.
Så så jeg klokken.
Hvit keramikk.
Diamantmarkører.
En liten sølvhalvmåne over de seks.
Alt annet forsvant.
Jeg kjente igjen den klokken.
Det var bare ti i verden.
En måned tidligere, mens jeg var fanget i Boston og inngikk en avtale, hadde jeg brukt flere kvelder på å finne en til Eleanor Shiaos bursdag.
Eleanor var min svigermor.
Hun eide mer smykker enn hun noen gang hadde brukt, men hun hadde beundret akkurat den klokken i et magasin måneder tidligere. Jeg husket det fordi hun hadde tatt på fotografiet og lo at hun endelig var gammel nok til å kjøpe ting bare fordi de var vakre.
Da jobben hindret meg i å returnere til Chicago, ba jeg Shiaoza om å fullføre kjøpet.
Han lovet at han skulle gjøre det.
“Ikke bekymre deg,” hadde han sagt til meg over telefonen. “Jeg tar meg av mammas gave.”
Jeg stolte på ham.
Nå var akkurat den klokken surret rundt Jang Chin Tongs håndledd.
Heisen sluttet å bety noe.
Hviskingene sluttet å bety noe.
Selv hennes tidligere fornærmelse ble bakgrunnsstøy.
Jang la merke til hvor jeg så.
Hun løftet sakte hånden.
Diamantene fanget taklysene.
“Liker du det?”
“Hvor fikk du den fra?”
Noe endret seg i smilet hennes.
For første gang var det nesten ømt.
“President Shiao ga den til meg.”
Ti års ekteskap omorganiserte seg i hodet mitt.
Ikke fordi en klokke beviste noe alene.
Det gjorde det ikke.
Men plutselig sto dusinvis av små øyeblikk annerledes.
Sene middager.
Helgekonferanser.
Hastesamtaler tas imot på balkongen.
Telefonen hans lå med skjermen ned under frokosten.
Meldinger han svarte på utenfor rommet.
Flere ganger hadde jeg stilt et helt vanlig spørsmål og fått det samme svaret.
“Ikke overtenk det.”
Jang så på meg mens jeg studerte håndleddet hennes og misforsto stillheten min.
“Å.”
Smilet hennes ble bredere.
“Jeg forstår.”
Jeg så på henne.
“Gjør du det?”
“Du er ute etter ham.”
I et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde hørt riktig.
“Unnskyld?”
“Du kaller ham ved navn. Du går inn på denne etasjen som om reglene ikke gjelder for deg. Du fortsetter å stirre på ting han ga meg.”
Ansatte i nærheten ble ekstremt travle uten å faktisk forlate stedet.
Jang løftet haken.
“Tror du at du kan forføre president Shiao?”
Noen ga et ubehagelig fnis.
Det gjorde jeg ikke.
“Jeg har vært sammen med president Shiao lenge,” sa hun.
Dørene til konferanserommet åpnet seg bak henne.
Shiaoza trådte ut i gangen.
Han var fortsatt kjekk på den måten som en gang fikk overfylte rom til å føles mindre.
Mørk dress.
Sølvslips.
Perfekt kontrollert uttrykk.
Så så han Jang.
Ansiktet hans myknet.
“Tong Tong,” sa han varmt. “Hva er galt? Hvem tør å tukle med deg?”
Kallenavnet traff hardere enn jeg hadde forventet.
Tong Tong.
Ikke sekretær Jang.
Ikke Jang.
Noe kjærlig.
Noe øvd på.
Hun pekte på meg.
“Bare en nybegynner. En praktikant.”
Shiaoza fulgte fingeren hennes.
Han så meg.
Og frøs.
I tre lange sekunder sa mannen min ingenting.
Ansiktet hans avslørte mer enn stemmen noen gang hadde gjort.
Jang tolket stillheten feil.
“Hun ignorerte selskapets regler,” fortsatte hun. “Hun fornærmet meg og tvang seg inn i heisen. Du bør sparke henne umiddelbart.”
Jeg så på Shiaoza.
Så så jeg på klokken.
“Vær så god,” sa jeg stille. “Fortell alle hvem jeg er.”
Fargen forsvant fra ansiktet hans.
Endelig snakket han.
“Hun er min kone.”
Hele korridoren så ut til å stoppe pusten.
Jangs pekende hånd falt.
Noen hvisket: «Herregud.»
En annen ansatt trådte bakover.
Jang stirret på meg som om ansiktet mitt fysisk hadde forandret seg.
Jeg burde ha følt meg seirende.
I stedet følte jeg meg merkelig tom.
Fordi min manns første instinkt var å ikke komme mot meg.
Han snudde seg mot Jang.
Så la han en hånd på skulderen hennes.
“Dette er en misforståelse.”
“Hvilken del?” spurte jeg.
Blikket hans beveget seg mot meg.
“Ikke her.”
Jeg så meg rundt i gangen.
“Hvorfor ikke?”
“Claire.”
“Hun fornærmet ansatte her. Hun truet folk her. Hun sa til alle at du kunne ødelegge karrieren min her.”
Jangs stemme ble mindre.
“Jeg visste ikke hvem hun var.”
Jeg snudde meg mot henne.
“Det er akkurat det som er problemet.”
Leppene hennes skilte seg.
Jeg pekte mot håndleddet hennes.
