Rundt klokken 23 dukket et grønt lys opp over trærne.

Først tynn.

Så enormt.

Rundt henne skrek og filmet elever.

Camille rørte seg ikke.

Hun tok ett enkelt bilde og sendte det til Thomas.

Uten tekst.

1 time senere:

“Det er praktfullt. Beklager at jeg aldri spurte om du ville se en. »

Camille svarte:

“Jeg skulle også ønske du hadde spurt meg.”

Hun sa ikke at hun tilga ham.

Men Thomas lette ikke etter noen unnskyldninger.

I julen sendte Élodie ham en lang e-post.

Hun innså at som et barn som ofte var syk, hadde hun lært at når hun var dårlig, kom alle løpende. Når hun hadde det bra, føltes det som om hun forsvant.

Så skrev hun:

“Jeg likte Adrien. Jeg tror jeg spesielt likte at han var din, og at han fortsatt valgte meg i de små tingene. Ingenting skjedde fysisk, men jeg oppmuntret til nærhet som ydmyket deg. »

Camille følte ingen seier.

3 dager senere svarte hun:

“Å forstå hvorfor du gjorde dette visker ikke ut det det gjorde med meg. Jeg hater deg ikke. Men jeg trenger avstand. Å være rolig betydde ikke at jeg ikke hadde vondt. Å være autonom betydde ikke at jeg trengte å bli elsket mindre. »

Élodie svarte:

“Jeg forstår. Jeg skal jobbe med det. »

For en gangs skyld ba hun ikke Camille om å berolige henne.

Presque 1 og passa.

Camille fullførte programmet sitt med svært gode resultater og fikk en utsettelse på et universitetsprosjekt. Hun hadde venner, vaner, et favorittbakeri, en kåpen som endelig var varm nok, og et liv som ikke lenger føltes som en flukt.

Da hun kunngjorde at hun skulle returnere til Lyon i 10 dager, skrev moren enkelt:

“Fortell meg hva som ville gjort deg glad for din ankomst.”

På Saint-Exupéry flyplass ventet moren hans, Thomas og Élodie.

Ikke Adrien.

Moren klemte henne hardt, og trakk seg så nesten umiddelbart tilbake.

Thomas holdt en klønete bukett.

“Jeg visste ikke hvilke blomster du foretrakk, så jeg tok flere.”

Camille pekte på de små lilla blomstene.

“De der.”

“Jeg skal huske det.”

Élodie holdt seg på avstand.

“Kan jeg ta deg i armene mine?”

Spørsmålet gjorde Camille mer opprørt enn omfavnelsen.

Hjemme, på pulten hans, ventet en liten rund kake dekorert med blåbær.

Moren hans sier:

“Det er ikke bursdagen din. Vi ville bare feire at du kommer tilbake.

Thomas la til:

“Ingen klippet den.”

Camille brast ut i latter.

De satte seg rundt bordet.

Ingen tok kniven i hans sted.

Camillus kuttet den første delen for seg selv.

Moren hennes hvisket:

“Beklager.

Den gamle refleksen kom tilbake: si «det er ikke så farlig», viske ut flauheten, beskytte andre mot smerten hans.

Det gjorde hun ikke.

“Det gjorde veldig vondt.

Moren hans nikket.

“Jeg vet.

Camille ristet forsiktig på hodet.

“Nei. Jeg tror du bare begynner å vite det.

“Ja,” hvisket moren hans. Du har rett.

Det ble ingen stor forsoning.

Camille ville ikke at alt skulle bli som før.

“Før” var stedet hun hadde forlatt.

Noen dager senere tok Thomas ham med på en spasertur i Parc de la Tête d’Or. På en benk ga han henne en liten eske. Inne, en håndlaget brosje formet som et stjernebilde.

“Du sa en gang at du elsket Cassiopeia. Jeg spurte Maëlle om jeg ikke var forvirrende.

Camille smiler.

“Du spurte.”

“Jeg prøver.”

Så la han til:

“Da Élodie var liten, pleide mamma å be meg passe på henne. Du, du virket alltid solid. Jeg har forvandlet din ro til tillatelse til å glemme deg.

Camille så på innsjøen.

“Jeg var ikke solid. Jeg var stille.

“Jeg vet det nå.

Med Élodie var samtalen vanskeligere.

En kveld banket hun på før hun gikk inn og satte seg på stolen, ikke på sengen.

“Jeg går til en terapeut,” sa hun. Jeg innså at jeg ikke visste hvem jeg var når ingen brydde seg om meg.

Camille svarte ikke med en gang.

“Med Adrien,” fortsatte Élodie, “jeg prøvde ikke å stjele ekteskapet ditt. Men jeg likte å få små ting: oppmerksomheten hans, meldingene hans, det faktum at han sto opp for meg. Jeg tenkte ikke på prisen du betalte.

“Jeg betalte for det.”

“Jeg vet.

Élodie forklarte at Adrien ønsket å holde seg nær etter at Camille dro, men at hun hadde kuttet kontakten.

“Ikke for at du skal tilgi meg.” Fordi jeg ikke vil være den personen lenger.

Camille sa bare:

“Ok.

Og det var nok.

Den siste kvelden spurte moren hva Camille ville spise.

— Laks. Og ingen dill, takk.

“Ingen dill.”

Retten kom uten dill.

For hvem som helst ville denne detaljen virket ubetydelig.

For Camille var det størrelsen på en reparasjon.

Da det var tid for å gå, ga Élodie ham en pose fiolette calissons.

“Du sa du elsket dem.