— Turen er avlyst. Mamma ville ikke at vi skulle dra etter at du dro. Det gjør ikke Adrien heller. Élodie gråt hele dagen.

“Og hva tilsto hun?”

Thomas så ned.

“Hun sa hun likte Adrien.”

Camille kjente noe spenne seg i brystet, men ikke briste. Det virkelige bruddet hadde skjedd lenge før, i denne tomme stuen.

“De har vært sammen?”

“Hun sier nei.” Men hun innrømmer at hun var ute etter hans oppmerksomhet. At hun likte at han tok vare på henne.

Plutselig sluttet dusinvis av minner å se ut som tilfeldigheter.

Adrien visste hvor stor Élodie var. Han filmet øvelsene sine. Han skulle forlate en middag for å gi henne medisin. Han hadde kuttet Camilles kake så hun ikke skulle vente.

“Og han?”

“Han sa han så på henne som en lillesøster.

Camille lo kort.

Thomas murmura:

“Beklager.

Tidligere ville hun ha svart «Det er ingenting» for å avlaste ham.

Denne gangen:

“Takk.” Men det er ikke ingenting.

Så hun fortalte alt: den avlyste avtalen, avgjørelsene som ble tatt for henne, bursdagene som ble nedtonet, gangene ingen hørte på henne fordi hun ikke gråt høyt nok.

Thomas prøvde å forklare at Élodie ofte hadde vært skjør da de var barn.

Camille kuttet ham forsiktig.

“Jeg var også et barn.

Han forble stille.

Noen dager senere ba Adrien om en videosamtale.

Camille aksepterte bare én gang.

Bak ham så hun et hvitt skjerf ligge på en stol.

Den til Élodie.

“Hun glemte henne da vi forberedte virksomheten,” sa han med en gang.

“Jeg skal ikke engang spørre hvorfor hun pakket sakene sine på rommet ditt.”

“Det er ikke det du tror.

Camille så rolig på ham.

“Jeg trenger ikke vite hva jeg skal tro lenger.”

Han ble blek.

“Jeg elsker deg.”

“Kanskje.” Men du tok vare på henne i detaljene og meg i de generelle setningene.

“Det er urettferdig.

“Du visste at Élodie ikke tålte ull, at hun drakk teen sin uten sukker, hvilke sko som gjorde vondt. Men du visste det ikke da jeg hadde eksamenene mine. Og du ventet ikke engang på at jeg skulle være der for å skjære kaken min.

Adrian sukket.

“Du sa aldri at denne kaken var så viktig.

Denne setningen avsluttet alt.

“Jeg skulle ikke ha måttet bevise at bursdagen min betydde noe for meg.

Etter en stillhet spurte Adrien:

“Er det noen andre?”

“Ja.”

Han løftet hodet.

“Hvem?”

“Jeg.”

Hun avsluttet samtalen.

Så gråt hun.

Ikke fordi hun ville komme tilbake. For det hadde vært en tid da Adrien virkelig var øm. Først ventet han på henne foran biblioteket med en kaffe, kjente til presentasjonene hennes, og spurte hva hun ville gjøre på søndager.

Hun hadde ikke forblitt trofast mot mannen han hadde blitt.

Hun hadde forblitt trofast mot minnet om mannen han hadde vært.

Men du bygger ikke en gave med en gammel versjon av noen.

De første ukene i Montreal var mindre romantiske enn hun hadde forestilt seg.

Hun tok feil t-banelinje, kjøpte et vaskemiddel som var for velduftende og tilbrakte en kveld med å kjempe mot en hylle før en nabo, Maëlle, lånte henne en skrutrekker.

En kveld begynte Camille å gråte fordi hun ikke klarte å åpne et glass.

Maëlle så på glasset.

“Jeg tror ikke det egentlig er på grunn av sylteagurkene.

Camille brast ut i latter gjennom tårene.

Dette var begynnelsen på vennskapet deres.

På universitetet la hennes forskningsveileder, fru Lavoie, merke til en vane.

“Du starter nesten alle ideene dine med ‘Beklager, men…’ eller “Kanskje det ikke er viktig…” ».

Camille senket blikket.

“Jeg visste det ikke.

“Prøv å si ideen uten å be om unnskyldning for å ha den.”

Denne setningen fulgte henne lenge.

Litt etter litt lærte Camille å si «nei» uten å skrive fire avsnitt med forklaring. Å bestille det hun likte. Ikke gjør dine behov til fotnoter.

Fremfor alt oppdaget hun at folk kunne stille henne spørsmål og vente på svaret.

Til sin første vellykkede presentasjon kjøpte Maëlle en liten sitronkake.

“Jeg spurte før. Jeg visste ikke om du likte sjokolade.

Camille stivnet.

“Jeg spurte.”

3 ord.

Og likevel samlet tårene seg i øynene hans.

Noen måneder senere organiserte universitetet en tredagers tur til Nord-Quebec for å observere nordlyset.

Camille ble stående foran plakaten lenge.

Hele familien hennes hadde bestemt seg for at de ikke ville se noen.

Adrien hadde bestemt seg for at hun ville være for kald. Thomas at hun foretrakk å jobbe. Élodie at hun ville føle seg ukomfortabel.

Camille meldte seg på.

Den andre natten kom kulden gjennom hanskene hans til tross for to lag med klær. Hun tenkte, leende, at Adrien hadde hatt rett i ett punkt: hun tålte ikke kulden.

Men å være ukomfortabel av eget valg hadde ingenting med å bli ekskludert av andres valg å gjøre.