“Elżbieta leide også stedet. Utstyret skulle kjøpes inn til sine aktiviteter. Alt skulle formelt være hennes.
“Fordi Karolina hadde et problem med sin kredittverdighet,” avbrøt Elizabeth.
“Nei.
Michał så på sin kone.
“Fordi hun ville at jeg ikke skulle ha noen rett til det i tilfelle skilsmisse.
Denne gangen fant ikke engang Karolina noe svar.
Roman satte seg ned igjen.
“Skilsmisse?”
“Det handlet ikke om noen skilsmisse,” sa hun raskt.
Michał slo på noe på telefonen sin.
“Jeg har meldingene dine til moren min.
Karolina stormet mot ham.
Ikke brått, men raskt nok til at jeg instinktivt kunne stå mellom dem.
“Ikke rør ham,” sa jeg.
“Han er min ektemann.
“Derfor bør du vite at han har egne hender, sin egen telefon, og rett til å si nei.”
Hun så på meg med hat.
“Du ødelegger alt.
Denne gangen moret hun meg virkelig.
“Karolina, jeg tror det er den første setningen i dag hvor jeg er enig med meg. Jeg kommer til å ødelegge alt du har planlagt.
Gjestene begynte å gå.
Jeg stoppet ingen. Korridoren ble trang av frakker, hvisking og hastig ønskede som ingen lenger følte.
Etter noen minutter sto vi igjen med seks personer.
Og.
Michael.
Karolina.
Elizabeth.
Novel.
Paul.
På bordet lå uspiste dumplings, karpe, tørket fruktkompott og en tallerken med valmuefrøkake, som ingen lenger ville ta tak i.
Det var noe absurd med det. En mann kan oppdage at sønnen hans har satt familiens fremtid på spill, og en halv meter unna står det fortsatt en bolle med kål og sopp, som om verden skulle fungere normalt.
“Start fra begynnelsen,” sa jeg til Michał.
Han satte seg ned.
Karolina ble stående ved vinduet.
“I juni begynte vi å få problemer med penger.
“Hvilke problemer?”
“Større enn jeg sa.
Det var ingen overraskelse.
Folk flytter ikke inn hos en sekstitre år gammel mor hvis alt går bra for dem.
Men omfanget av problemet viste seg å være annerledes.
Michał drev et lite selskap som jobbet med installasjoner og bygningsautomatisering. En av hans større entreprenører betalte ham ikke to fakturaer. Så kom en bilhavari, forsinkelser i premiene og to måneder hvor han sparte selskapet med private penger.
Han mistet nesten førti tusen.
Karolina fant det først ut etter en stund.
“Han skjulte alt for meg,” sa hun. “Han lot som han var flott.
Michał benektet det ikke.
“Jeg var redd han skulle dra.
“Og det er derfor du ga henne morens penger?” spurte Roman.
Michał stirret på bordet.
“Karolina sa hun hadde en idé til en bedrift. At hvis han åpnet et skap, ville vi endelig ha noe stabilt. Hun hevdet at hun trengte sitt eget bidrag, og at vi etter et halvt år ville gi alt tilbake.
“Syttiåtte tusen,” sa jeg.
“Ja.
Jeg husket en sommersamtale.
Michał ringte deretter og sa at banken hans hadde et mer gunstig innskudd. Han foreslo å overføre deler av midlene fra nødkontoen i seks måneder.
Jeg sa ja.
Jeg signerte ingenting, fordi pengene var på en konto han hadde full tilgang til.
Det slo meg ikke at min egen sønn ville bruke denne tilgangen mot meg.
“Når overførte du de pengene?”
“Den niende juli.
“Hvor?”
“På vegne av Elizabeths selskap.
Jeg så på henne.
“Og du aksepterte det.”
Hun rettet seg opp.
“Det skulle være et lån.
“Har du en låneavtale?”
Hun svarte ikke.
“Tilbakebetalingsdatoen?”
Stillhet.
“Timeplan?”
Elizabeth beveget leppene.
“Ikke alt i familien er gjort på papiret.
“Spesielt når du tar andres syttiåtte tusen.
Roman så på sin kone.
“Du sa at pengene til leiligheten kom fra salget av obligasjonene dine.
Elizabeth så ned.
Det var det første øyeblikket jeg forsto at selv han ikke visste hele historien.
“Hva gjorde du med de pengene?” spurte jeg.
Michał tok opp telefonen igjen.
“Førtifem tusen gikk som honorar og sikkerhet for lokalene. Omtrent tjue for design, utstyr og forskudd for entreprenører. Resten…
Han så på Karolina.
“Resten hvor?”
“Caroline?”
“Dette var organisasjonskostnader.
“Hva er de?”
“Normalt.
“Vin for fire hundre zloty?”
Hun bet tennene sammen.
“Forretningsmøter koster penger.
“Ikke når en enke betaler for dem med pensjon.
“Du er ikke fattig.
Hun sa det så raskt at det var først etter et sekund at hun forsto hvordan det hørtes ut.
Roman tørket ansiktet med hånden.
“Gud.”
Og jeg så på Karolina.
“Så det var din begrunnelse?”
“På hva?”
“Siden jeg har hus og sparepenger, kan du ta litt penger fra meg, for jeg er uansett ikke fattig.
“Jeg tok ingenting fra deg. Michał foretok en overføring.
“På din forespørsel.”
“Han er voksen.
“Endelig er vi enige om noe.
Jeg vendte meg mot sønnen min.
“Hvorfor salget av aksjen?
Han svarte ikke på lenge.
Så avbrøt Paul:
“Fordi de trengte en ny finansiering.
“Jeg spurte deg ikke.
Han ble stille.
Michał gned seg i pannen.
