Latteren i rommet stilnet sakte.
– Hva er dette? spurte mor og rynket pannen.
– Det er papirene fra min advokat, sa jeg. Stemmen min var rolig, lav og skar gjennom rommet som et knivblad. – Og en politianmeldelse for ulovlig inntrenging, dokumentforfalskning og lånesvindel.
Karen lo, men lyden var tynn og usikker. – Slutt å være så dramatisk, Lydia. Du kan ikke anmelde din egen familie.
– Det har jeg allerede gjort, svarte jeg. – Politiet er på vei hit nå. De vil være her om ti minutter for å fjerne dere og deres kofferter fra min eiendom.
Damian mistet brødkniven på benken så det smalt i steinen. – Hva snakker du om?! Mamma sa at dette huset delvis tilhørte oss!
– Ja, Elena, sa jeg og snudde meg mot min mor. – Fortell dem hva du har gjort. Fortell dem hvordan du prøvde å registrere de femti tusen kronene du ga meg som en ‘egenkapital-andel’ for Karen, uten min viten eller godkjennelse.
Tante Sylvia sperret øynene opp og så fra meg til sin søster. – Elena…? Hva er det hun sier? Du sa til meg i går at du hadde kjøpt dette huset til jentene sammen!
Min mor ble likblek. Hun prøvde å samle seg, hevet haken og sa: – Jeg gjorde det for å sikre at Karen fikk det hun fortjente! Du har mer enn nok penger, Lydia! Du trenger ikke fire soverom alene! Karen har hatt det tøft, og du skylder henne…
– Jeg skylder henne ingenting! avbrøt jeg, og for første gang hevet jeg stemmen så det gjenlød i de høye veggene. – Jeg har jobbet fra jeg var seksten år gammel! Jeg har betalt for min egen utdannelse, min egen bil, og hver eneste kvadratmeter av dette huset! Du har skjemt bort Karen hele hennes liv, betalt gjelden hennes, leiligheten hennes og bryllupet hennes – og da hun likevel raserte sin egen økonomi, prøvde du å stjele mitt hjem for å dekke over dine egne feiltrinn!
Karen rødmet av raseri og tok et skritt mot meg. – Du er en egoistisk kvinne, Lydia! Mamma hjalp deg! Uten henne hadde du aldri hatt råd til dette stedet!
– Å, virkelig? sa jeg og trakk frem et utskrift fra banken min fra konvolutten. Jeg kastet det på bordet foran tante Sylvia. – Les det der, tante Sylvia. Det er dokumentasjonen på at jeg betalte tilbake de femti tusen kronene til mors konto med renter for tre måneder siden. Jeg skylder henne ikke en eneste krone. Huset står hundre prosent i mitt navn. Og mors lille triks med lånedokumentene? Det ble strøket av banken i morges da min advokat la frem bevisene for forfalskning.
Tante Sylvia leste papirene, og ansiktet hennes forvandlet seg fra forundring til dyp avsky. Hun snudde seg mot min mor.
– Elena… har du løyet for hele familien? Du fortalte oss at du finansierte dette huset for å hjelpe Karen, og at Lydia prøvde å kaste henne ut! Du har brukt Lydias penger og løyet for oss alle!
– Sylvia, hør på meg… stammet min mor, men stemmen hennes sprakk.
– Nei, jeg vil ikke høre på deg! sa tante Sylvia og reiste seg brått. Hun så på Karen med et blikk fylt av forakt. – Og du… du går rundt i Lydias skjorte og later som du eier stedet, mens du har sneket deg inn her som en tyv om natten! Skam dere! Begge to!
I det samme øyeblikket blinket det i blått lys utenfor de store stuevinduene. En politibil svingte inn i innkjørselen, følget av en stor flyttebil som min advokat hadde bestilt for å fjerne eiendelene deres.
Damian fikk panikk. – Politiet?! Karen, vi må pakke! Vi blir arrestert!
– Ingen blir arrestert dersom dere tar koffertene deres og forlater eiendommen min innen ti minutter, sa jeg og gikk bort til ytterdøren og åpnet den på vid gap.
Morgenluften feide inn i gangen, frisk og kald. To uniformerte betjenter kom opp trappen og stilte seg ved siden av meg. Den eldste betjenten mønstret forsamlingen inne i stuen med et strengt blikk.
– Er det disse personene du har bedt om å få fjernet fra din eiendom, frøken? spurte betjenten.
– Ja, sa jeg rolig. – De har trengt seg inn uten tillatelse og nekter å forlate stedet.
Karen så på betjentene, deretter på meg, og til slutt på sin mor som satt helt sammenkrøpet i lenestolen, uten noen flere løgner å gjemme seg bak. Slaget var tapt. Alt hun hadde prøvd å bygge opp – illusjonen om at hun var den foretrukne datteren som eide alt, og at jeg bare var en kilde til hennes komfort – var knust foran øynene på hele familien.
