kjølig, og musikken fra stuen pulserte mykt gjennom glasset. Jeg ringte moren min. Telefonen ringte til telefonsvareren. Jeg ringte igjen. Ingen svar. Fem minutter senere dukket det opp en tekstmelding. Bare ikke lag en scene. Karen fortjener dette huset like mye som deg. Hun og Damian blir til de har spart nok til sitt eget sted. Jeg leste den to ganger. Bak glasset lo Karen sammen med en av kollegaene mine. Damian hadde skjenket seg en drink, og de hadde allerede kommet tilbake til festen, og lot koffertene stå åpne over sengen min som om saken var avgjort. Min mors ord glødet på skjermen: Karen fortjener dette huset like mye som du gjør. Egenkapitalen kom fra sparepengene mine. Boliglånet bar mitt navn. Hver stol, lampe, gardin og tallerken inni var kjøpt for penger jeg tjente,
men min mor hadde redusert alt til en premie hun kunne dele. Jeg låste telefonen og gikk inn igjen. “Alt i orden?” spurte vennen min Rachel stille. Jeg smilte. “Perfekt.” Karen hørte meg og kastet et blikk bort. I et halvt sekund krysset usikkerhet ansiktet hennes. Så vendte hun seg tilbake til gjestene mine og fortsatte opptredenen. I løpet av få minutter tok hun æren for hjemmet mitt. “Å, jeg sa til Lydia at de gardinene ville myke opp rommet,” sa hun til en kollega som hadde kjent meg i seks år. Hun hadde aldri sett gardinene før den natten. “Og sofaen var egentlig mitt valg,” sa hun til naboen min og strøk hånden over stoffet. “Lydia trenger hjelp med disse tingene.” Damian sto ved siden av henne og drakk bourbonen min fra et innflyttingsglass.
Ingen av dem spurte hvor de skulle sove fordi de trodde de allerede visste det. Jeg fortsatte å servere mat, fylle på drikke og takke gjestene for at de kom. Jeg lyttet mens komplimenter om huset mitt ble rettet mot kvinnen som hadde kommet med bagasje og krevd soverommet mitt. Men jeg sluttet å krangle. Det var det som gjorde Karen nervøs. Hun så på mens jeg skar kaken, lo med sjefen min, og lukket inngangsdøren bak den siste gjesten etter midnatt. Da huset ble stille, dukket hun opp nederst i trappen iført en av morgenkåpene mine. “Vi burde snakke om skapplass i morgen,” sa hun. Jeg så på kappen, så på ansiktet hennes. “I morgen.” Hun virket fornøyd. Klokken 06:40 neste morgen fant jeg Karen og Damian på kjøkkenet mitt som drakk kaffe fra koppene mine.
Koffertene deres var borte fra gangen, Karens kosmetikk dekket baderomsbenken min, og Damians sko sto ved siden av sengen min. Karen sa ikke god morgen. “Vi trenger nøkler,” sa hun. “Vi er hjemme før deg, og vi venter ikke utenfor.” Jeg satte arbeidsvesken min på benken og møtte blikket hennes. “Jeg kommer hjem tidlig,” sa jeg. “Jeg må ta meg av nøklene først.” Damian fortsatte å røre i kaffen, men Karens hånd ble stille rundt koppen. For første gang siden hun krysset døren min, smilte hun ikke lenger
