Sarah sto i hjørnet av sikkerhetsrommet, gråtende av skam, mens sosialtjenestens akuttbyrå fylte ut papirene. Arthur satt fortsatt i stolen ved radiatoren, nippet til varm suppe og smilte vagt. Han skjønte ikke helt kompleksiteten i det som skjedde rundt ham, men han kjente varmen.

Da jeg knelte ned ved siden av ham igjen for å si farvel før sanitetsbilen skulle kjøre ham til hans nye, trygge hjem, rakt han frem sin skjelvende hånd.

I hånden holdt han den lille trekaninen.

«Ta denne,» visket Arthur med en mild, svak stemme. «Du hjalp meg å finne toget mitt.»

Jeg tok imot det lille treleketøyet. For første gang på mine ti år som sikkerhetsvakt i den harde storbyen, kjente jeg tårene brenne bak øynene.

«Takk, Arthur,» sa jeg lavt. «Toget ditt er trygt nå.»

Jeg sto ved vinduet i vestibylen og så ambulansen kjøre rolig av sted i snøværet. Den iskalde Chicago-kulden raste fremdeles utenfor, men inne på stasjonen var det for en gangs skyld litt varmere.