Han grep desperat i lommen på den slitte frakken og dro ut en liten, håndskåret trekanin.

KAPITTEL 3

Jeg så på treleketøyet, så på brevet, og til slutt på den automatiske glassdøren ut mot gaten. Utenfor pisket den iskalde Chicago-vinden snøen langs fortauet. Hvis jeg kastet ham ut slik instruksene krevde, ville han være død av nedkjøling innen et par timer.

Jeg knelte ned ved siden av Arthur, tok tak under de tynne armene hans og løftet ham forsiktig opp. Kroppen hans var så lett at det føltes som å løfte et barn.

«Kom, Arthur,» sa jeg lavt. «Vi skal gå inn på vaktrommet. Det er varmt der.»

«Men toget mitt…»

«Toget er forsinket,» løy jeg uten å blunke. «Vi venter inne.»

Jeg leide him gjennom den lange kaffekøen og inn bak de tunge ståldørene til sikkerhetsavdelingen. Jeg satte ham i min egen polstrede kontorstol ved siden av radiatoren, fant frem en termos med varm kaffe og pakket min egen reservejakke rundt de skjelvende skuldrene hans.

Deretter satte jeg meg ved datamaskinen og slo opp navnet fra brevet: Sarah Pendelton.

Det tok meg mindre enn ti minutter. Takket være min tidligere bakgrunn i politiet og tilgang til offentlige registre, fant jeg adressen hennes. Et luksuriøst, nybygd hus i en velstående forstad bare tjue minutter unna stasjonen. Videre søk viste at huset var kjøpt for tre uker siden – med midlene fra salget av Arthurs tidligere barndomshjem.

De hadde solgt hans hus, brukt pengene til å kjøpe sit eget drømmehus, og kastet ham på gaten som søppel før jul.

Vreden som kokte opp i meg var tykk og mørk. Jeg grep jakken min og sambandet.

«Hvor skal du, Mike?» spurte kveldsvakten min, Steve, som akkurat kom inn på rommet.

«Jeg skal ta en kort pause,» sa jeg og festet batongen i beltet. «Pass på Arthur. Gi ham varm suppe fra kantina. Hvis noen prøver å kaste ham ut, sier du at han er min personlige gjest.»

KAPITTEL 4

Kjøreturen til forstaden tok femten minutter gjennom snøskavlene. Huset på hjørnet var opplyst som et juletre. Gjennom de store panoramavinduene kunne jeg se en staselig edelgran dekorert med gull og sølv, et dekket langbord og en familie som lo og skålte i champagne.

Jeg parkerte tjenestebilen rett i oppkjørselen, gikk opp tretrappene og dundret knyttneven mot den tunge eikedøren.

Nesten umiddelbart ble døren åpnet av en kvinne i trettiårene. Hun var kledd i en dyr silkekjole og holdt et krystallglass i hånden. Utrykket hennes gikk raskt fra et forventningsfullt ulikt til dyp forvirring da hun så min mørkeblå sikkerhetsuniform og det strenge blikket mitt.

«Ja? Kan jeg hjelpe deg?» spurte Sarah Pendelton, og la til en falsk, overfladisk høflighet i stemmen.

«Sarah Pendelton?» spurte jeg tørt.

«Ja?»

Jeg wyciągnąłem det lyseblå brevet fra lommen og holdt det opp foran ansiktet hennes.

Fargen forsvant fra ansiktet hennes på et enkelt sekund. Det var som om noen hadde dratt et hvitt laken over trekkene hennes. Krystallglasset i hånden hennes begynte å skjelve.

«Hvor… hvor fikk du tak i det?» stammet hun, og tok et skritt tilbake inne i den varme gangen.

«Fra lommen til faren din,» sa jeg, og tok et uoppfordret skritt inn i gangen. «Mannen som akkurat nå sitter og fryser på jernbanestasjonen i ni minusgrader, mens han tviholder på et leketøy han spikket til datteren din.»

Bak henne kom en mann i merkegenser til syne. Ektemannen.

«Hva skjer her, Sarah? Hvem er dette?» spurte han irritert.

«Jeg er leder for sikkerhetstjenesten på transittsenteret,» sa jeg med en stemme så kald at den fikk begge två til å stivne. «Og jeg er her for å fortelle dere at dere har to valg.»

«Du kan ikke komme inn her og true oss!» freste ektemannen og tok et skritt frem. «Gamlingen er dement! Vi klarte ikke mer! Det var vår beslutning!»

«Det var ikke en beslutning, det var et lovbrudd,» avbrøt jeg ham tøft. «Å forlates en hjelpeløs, eldre person i livsfarlig kulde klassifiseres som grov omsorgssvikt og fare for andres liv. Jeg har allerede oversendt kopi av brevet, utskriften av den falske billetten og overvåkningsvideoen fra stasjonen der dere slipper ham av, til delstatspolitiet og barne- og eldrevernet.»

Sarah gjemte ansiktet i hendene og ga fra seg et kveltfylt pip.

«Hva… hva vil du?» visket hun.

«Du skal bli med meg tilbake til stasjonen,» sa jeg. «Du skal se faren din i øynene. Og så skal du signere papirene på at han umiddelbart overføres til det beste, godkjente pleiehjemmet i distriktet – et pleiehjem som dere skal betale for hver eneste cent av, finansiert av salget av huset hans. Hvis dere nekter, står politiet klare til å arrestere dere begge foran hele familien deres om nøyaktig ti minutter.»

KAPITTEL 5

En time senere var vi tilbake på stasjonen.