Judith rullet med øynene.

“Ikke vær latterlig. Han tapte dem på spilling. Sportsspill, private spill, dumme beslutninger.

Royce Drayton har krevd betaling.”

Telefonen min tok opp samtalen.

Anika hadde allerede rådet meg om å bevare et opptak av en samtale jeg deltok i.

Judith hadde ingen anelse.

“Det høres alvorlig ut,” hvisket jeg.

“Det er alvorlig! Det er derfor vi trenger pengene fra huset.”

“Men hva med landeiendommen til moren min?”

“Hvis vi ikke får Miles til å samarbeide, får huset holde.”

Hun flyttet seg nærmere.

“Og ikke tro at du har rett til å bestemme hva som skjer etterpå. Trent har en annen kvinne som kan gi ham familien han fortjener.”

Jeg så opp.

“En annen kvinne?”

Judith smilte ondt.

“Wren er gravid. En gutt, ifølge Trent. Mannen din har endelig noe å se frem til.”

Jeg kjente den velkjente stikken av ydmykelse.

Men jeg nektet å gi henne tilfredsstillelsen av å se meg gråte.

I stedet hvisket jeg: “Elsker Trent henne?”

“Nok til at han allerede har lovet henne et hjem.”

Det føltes som om rommet veltet.

Så kom Judith med det endelige slaget.

“Når gjelden hans er gjort opp, trenger han ikke lenger å late som om dette ekteskapet fungerer.”

Hun snudde seg og gikk.

Jeg sto alene igjen på kjøkkenet.

Mannen min og moren hans prøvde ikke bare å stjele arven min.

De hadde til hensikt å selge huset jeg hadde finansiert, betale spillegjelden hans og bruke det som var igjen til å starte en ny familie.

Jeg ville bli kastet på dør så snart signaturen min ikke lenger var nyttig.

Den kvelden kom Trent bort til meg med en mappe.

“Gode nyheter,” kunngjorde han. “Eiendomsmegleren har allerede en potensiell kjøper.”

Jeg kastet et blikk på papirene.

Det var ennå ingen signert salgsavtale.

Bare et foreslått tilbud.

“Før vi går videre,” sa jeg, “trenger jeg noe fra deg.”

Smilet hans strammet seg.

“Hva nå?”

“En skriftlig erklæring som identifiserer din personlige gjeld.”

Han stirret på meg.

“Hvorfor?”

“Fordi jeg ikke risikerer fremtiden min uten å vite hva vi betaler for.”

Han begynte å protestere.

Jeg lukket rolig mappen.

“Da selger vi ikke.”

Uttrykket hans endret seg.

“Vil du virkelig stoppe alt?”

“Jeg går ikke med på en transaksjon jeg ikke forstår.”

Han gikk frem og tilbake på kjøkkenet.

Til slutt overvant desperasjonen sinnet hans.

“Greit. Si meg hva du vil.”

Jeg rakte ham et ark.

“Bare sannheten, Trent.”

I løpet av de neste minuttene skrev han.

Han innrømmet at spillegjelden på $310,000 var hans personlige forpliktelse, pådratt uten min viten og ikke til husholdningsutgifter.

Han erkjente at penger fra våre felles konti hadde gått til Wren Maddox.

Han opplyste også at han hadde gått etter min mors eiendom for å betale kreditorene sine.

Så signerte han navnet sitt.

Jeg så på dokumentet.

Hendene mine skalv.

Ikke av frykt.

Men av erkjennelsen av at Trent nettopp hadde bekreftet nettopp de fakta han hadde brukt måneder på å skjule.

“Fornøyd nå?” krevde han.

Jeg brettet papiret forsiktig.

“Så absolutt.”

Den kvelden forlot jeg huset og gikk rett til Anikas kontor.

Hun gransket erklæringen og leste den så igjen.

“Dette er viktig bevis,” sa hun.

Jeg satte meg ned.

“Kan vi hindre ham i å ta huset?”

“Vi kan begjære midlertidige pålegg og beskytte interessene dine mens skilsmissen pågår.”

Jeg nikket.

Så la hun til noe som fikk blodet mitt til å fryse.

“Det er et annet problem. Royce Drayton kontaktet Trents firma igjen i dag. Han tror at hussalget skjer umiddelbart.”

“Hvordan vet du det?”

“Trent videresendte et krav til den felles forretningsadressen mens jeg gikk gjennom den økonomiske kontoen du ga meg.”

Jeg husket truslene.

Gjelden.

Trents panikk.

“Hva kommer han til å gjøre når han finner ut at det ikke blir noe raskt salg?”

Anikas uttrykk ble alvorlig.

“Det er nettopp derfor vi trenger at politiet er involvert før han finner det ut.”

DEL 5

— MORGENEN DA MANNEN MIN MISTET ALT

Fredag morgen kledde Trent seg som om han var i ferd med å bli millionær.

Han hadde på seg favorittdressen i marineblått, pusset den dyre klokken og brukte tjue minutter på å ordne håret.

Judith kom ned trappen i en bordeauxrød kjole og et perlehalsbånd.

Hun så ut som om hun forberedte seg på en feiring.

“I dag kommer alt til å forandre seg,” kunngjorde hun.

Hun ante ikke hvor rett hun hadde.

Jeg hadde på meg en enkel svart kjole.

Samme farge som jeg hadde hatt på meg i min mors begravelse.

Trent så på meg med avsky.

“Kunne du ikke ha på deg noe lysere? Du får huset til å se ut som et begravelsesbyrå.”

Jeg møtte blikket hans.

“Jeg syntes svart var passende.”

“For hva?”

“For å si farvel.”

Han rynket pannen.

“Du oppfører deg rart.”