Så fortalte jeg henne om Wren Maddox, spillegjelden og det foreslåtte tomtekjøpet.

Hun lyttet nøye.

Da jeg var ferdig, sa hun: “Laurel, vi må handle raskt. Men vi må også handle lovlig.”

Jeg så på fotografiet av moren min på bokhyllen til Renee.

For første gang siden begravelsen følte jeg noe annet enn sorg.

Jeg kjente klarhet.

Trent trodde min mors død hadde gitt ham en formue.

Han var i ferd med å oppdage at datteren hennes visste nøyaktig hvordan hun skulle beskytte den.

DEL 4

— JEG TILBØD Å SELGE HUSET VÅRT, OG MANNEN MIN GIKK PÅ KROKEN

Neste morgen kom jeg med et forslag til Trent som nesten fikk ham til å miste kaffen.

«Hva om vi solgte huset?»

Han stirret på meg.

«Hva?»

«Huset vårt. Det er verdt over åtte hundre tusen dollar nå. Hvis forretningen din sliter, burde vi kanskje selge det og begynne på nytt på et mindre sted.»

I flere sekunder sa han ingenting.

Judith senket langsomt avisen.

«Mener du det?» spurte hun.

Jeg nikket.

«Moren min døde nettopp. Jeg har tenkt på hva som er viktig. Kanskje jeg har vært for knyttet til materielle ting.»

Trent studerte ansiktet mitt.

Jeg kunne nesten se beregningene som foregikk bak øynene hans.

Huset hadde betydelig egenkapital.

Nok til å betale hans største kreditor og etterlate penger til en ny start.

Selvfølgelig forestilte han seg at den nye starten ville innebære Wren Maddox.

Ikke meg.

«Baby,» sa han mykt, «jeg kan ikke tro at du ville gjøre det for oss.»

Jeg tvang meg selv til å smile.

«Vi skal vel hjelpe hverandre, ikke sant?»

Judith lente seg frem.

«Vel, endelig. En fornuftig beslutning.»

«Men det er én betingelse,» la jeg til.

Trents smil ble svakere.

«Hvilken betingelse?»

«Jeg vil at vi skal være helt ærlige om økonomien vår før vi selger noe. Ikke flere hemmeligheter.»

Han lo nervøst.

«Hvilke hemmeligheter?»

Jeg så rett på ham.

«Eventuelle personlige gjeldsposter. Eventuelle lån. Alt som kan påvirke huset.»

Judith avbrøt.

«Hvorfor må du gjøre alt så komplisert?»

«Fordi det er hjemmet mitt også.»

Det ble stille i rommet.

Det var første gang på mange år jeg hadde sagt de ordene uten å be om unnskyldning.

Trent rakte raskt hånden over bordet.

«Selvfølgelig er det det. Vi skal sette alt på papiret.»

«Bra.»

Han gliste.

«Da ringer jeg en eiendomsmegler.»

Jeg så på mens han tok opp telefonen.

Han var så begeistret over muligheten til å få fingrene i egenkapitalen at han aldri spurte hvorfor jeg plutselig hadde ombestemt meg.

Den ettermiddagen møtte jeg Anika igjen.

Da jeg fortalte henne hva jeg hadde foreslått, hevet hun et øyenbryn.

«Du vurderer å selge huset?»

«Jeg vurderer å la Trent avsløre det han skjuler. Jeg signerer ikke bort noe før vi er beskyttet.»

Hun lente seg tilbake.

«Det er en viktig forskjell.»

Vi gjennomgikk skjøtet, pantelånsutskriftene, bankutskriftene og dokumentene knyttet til gaven fra moren min.

Heldigvis hadde moren min vært omhyggelig.

Da hun hjalp meg med egenkapitalen, hadde hun skrevet et brev der hun forklarte at pengene var ment som en gave til meg.

Hun hadde beholdt kopier av overføringskvitteringene.

I årevis hadde jeg syntes at vanen hennes med å ta vare på hvert eneste papir var overdreven.

Nå beskyttet disse dokumentene meg.

Anika advarte meg mot å anta at gaven automatisk gjorde hele huset, som står i begges navn, til mitt. Rettene i Indiana vurderer flere faktorer når de fordeler ektefellenes eiendom.

Men dokumentasjonen ga oss et sterkt grunnlag for å argumentere for en ulik fordeling og for å utfordre Trents fremstilling av våre bidrag.

Deretter gjennomgikk hun spillgjelden.

“Hvis han lånte penger til personlig spilling uten din viten, trenger vi bevis for det. En skriftlig innrømmelse fra ham ville hjelpe, selv om den endelige fordelingen avhenger av loven og retten.”

Jeg nikket.

“Da skal jeg be ham om å erkjenne det.”

“Og Laurel?”

“Ja?”

“Ikke sett deg selv i fare for å få en tilståelse.”

Jeg lovet at jeg ikke skulle det.

Noen dager senere tok Trent med seg en eiendomsmegler hjem.

Megleren anslo at huset kunne selges for omtrent 810 000 dollar.

Trent så henrykt ut.

“Jeg sa jo at forretningsinstinktene mine var gode,” hvisket han.

Jeg holdt på å le.

Etter at megleren hadde gått, presset Judith meg opp i et hjørne på kjøkkenet.

“Nå må du høre godt etter,” sa hun. “Når huset selges, må pengene være tilgjengelige for Trent umiddelbart.”

“Hvorfor?”

“Fordi han har forpliktelser.”

“Hva slags forpliktelser?”

“Forretningsforpliktelser.”

Jeg tørket hendene langsomt.

“Hvor mye skylder han?”

Judith så irritert ut.

“Ikke still spørsmål ved ting du ikke forstår.”

Jeg senket blikket.

“Jeg er bare bekymret. Hva om det er mer enn vi har råd til?”

Hun fnøs.

“Tre hundre og ti tusen dollar. Der. Fornøyd?”

Jeg stirret på henne.

“Skylder forretningen hans så mye?”