Arbeiderne hadde ingen åpenbar grunn til å tvile på henne.

Noen gjenstander var havnet i en leid lagringsenhet.

Andre var allerede levert til en møbelvidereselger.

Politiet arbeidet med å få de nødvendige påleggene for å gjenfinne og sikre eiendelene.

Da Ruiz spurte om jeg kjente igjen navnet på lagringsselskapet, sa jeg nei.

Så nevnte hun hvor enheten lå.

Det var mindre enn tjue minutter fra huset til mamma.

De hadde ikke engang prøvd å gjemme de stjålne eiendelene langt borte.

De hadde rett og slett antatt at jeg ville være for knust til å kjempe imot.

***

Mamma ringte igjen den kvelden.

Denne gangen hørtes hun nesten mild ut.

“Avery, vi må stoppe dette før det blir noe stygt.”

Jeg satt på gulvet på soverommet mitt fordi jeg ikke lenger hadde en sengeramme.

“Det er allerede stygt.”

“Du vet at jeg elsker deg.”

Jeg så på klærne som lå strødd rundt meg.

“Nei, mamma.

Jeg vet at du sier det når du vil ha noe.”

Hun sukket dramatisk.

“Brittany har vært gjennom så mye.”

“Hva har det med å stjele fra meg å gjøre?”

“Hun fortjente sin del.”

“Sin del av hva?”

Stillhet.

“Mamma.”

“Faren din var ikke rettferdig.”

Jeg kjente en velkjent smerte.

Pappa hadde vært død i sju år.

Han kunne ikke forsvare seg.

Og mamma hadde alltid vært villig til å bruke minnet om ham når det passet henne.

“Vis meg dokumentene da,” sa jeg.

“Hva?”

“Dokumentene som beviser at pappa etterlot meg Brittanys penger.”

“Det var ordninger.”

“Vis meg dem.”

“Jeg har ikke alt med meg.”

“Du hadde nok papirarbeid til å forfalske en fullmakt.”

Pusten hennes endret seg.

“Ikke bruk det ordet.”

“Hvilket ord?”

“Forfalske.”

Jeg rettet meg opp.

“Forklar pappas signatur da.”

Nok en stillhet.

Til slutt hvisket hun: “Brittany tok seg av papirarbeidet.”

Der var det.

Den første sprekken.

Mamma var allerede i ferd med å forberede seg på å skylde på søsteren min.

Jeg svarte ikke.

Diane fortsatte.

“Hun sa at alt var lovlig.

Hun fant et gammelt dokument og oppdaterte det.

Jeg visste ikke at hun kom til å la navnet til faren din stå på det.”

Magen min vred seg.

Et gammelt dokument.

Det forklarte den kjente signaturen.

Noen hadde kopiert en del av et tidligere juridisk skjema og endret datoene.

Men hvorfor hadde Brittany i det hele tatt trodd at hun hadde krav på sparepengene mine?

Jeg spurte.

Mammas stemme ble kald.

“Du vet hvor mye søsteren din har lidd.”

“Det er ikke et svar.”

“Du har alltid hatt alt.”

“Mamma, jeg har jobbet for alt.”

“Og det har ikke Brittany?”

Jeg lukket øynene.

Samtalen hadde blitt smertelig kjent.

Når mamma ikke kunne svare på et spørsmål, byttet hun tema til jeg forsvarte meg selv.

Bare at denne gangen kom jeg ikke til å spille med.

“Jeg har gitt politiet alt.”

Pusten hennes stoppet et øyeblikk.

“Politiet?”

“Ja.”

“Avery, du ville ikke gjort noe slikt mot din egen mor.”

Jeg så meg rundt i det tomme rommet.

**“Du gjorde dette mot din egen datter.”**

Så avsluttet jeg samtalen.

***

De neste ukene var utmattende.

Banken gjennomgikk den forsøkte overføringen og bekreftet at jeg ikke hadde godkjent den.

De omstridte pengene ble sikret og til slutt gjenopprettet til min tilgjengelige saldo etter den påkrevde gjennomgangen.

Politiet fant tilbake til det meste av møblene og verdisakene mine.

Noen gjenstander var allerede solgt.

Flere var skadet.

Årsdagsklokken min var helt borte.

Forsikringskravet krevde fotografier, kvitteringer og timer med papirarbeid.

Jeg byttet låsene mine igjen.

Installerte nytt sikkerhetsutstyr.

Møtte en advokat.

Og begynte å gå til terapeut fordi jeg stadig våknet om natten og var overbevist om at noen var inne i huset mitt.

Penger kunne ikke fikse den følelsen.

Det å få møblene tilbake kunne heller ikke fikse den.

Forræderiet hadde nådd steder jeg ikke visste fantes.

I mellomtiden kom mamma og Brittany seg til Hawaii på forhåndsbetalte billetter.

Resten av reiseruten deres var allerede kjøpt før kontoen ble frosset.

Men luksusferien de hadde sett for seg, ble raskt et mareritt.

Hotellet deres krevde en betalingsmetode for ekstrautgifter.

Kortene deres var ubrukelige.

De brukte timer på å ringe i panikk.

I løpet av få dager var de tilbake på fastlandet.

Til slutt ble begge stilt overfor strafferettslige anklager knyttet til det forsøkte økonomiske tyveriet og eiendelene som ble tatt fra hjemmet mitt.

Den juridiske prosessen gikk mye langsommere enn jeg hadde forventet.

Det var avhør, dokumentforespørsler, økonomiske dokumenter og uenigheter om hvem som hadde gjort hva.

Mamma hevdet at Brittany hadde ordnet papirene.

Brittany hevdet at mamma hadde fortalt henne at pengene tilhørte henne.

Ingen av dem nektet for at de hadde hjulpet med å tømme huset mitt.

Alliansen de så omhyggelig hadde bygget opp, begynte å falle sammen.

Så, en ettermiddag, ringte Brittany meg fra et ukjent nummer.