Før jeg rakk å si noe, hevet Brittanys stemme seg i bakgrunnen.
“Si til henne at hun må slutte å late som!”
Det raslet.
Så rykket Brittany til seg telefonen.
“Du tror du er så smart, ikke sant?”
“Brittany, gi telefonen tilbake til mamma.”
“Nei.
Jeg er lei av skuespillet ditt.”
“Hvilket skuespill?”
“Som om du skulle ha tjent alt selv.”
Hjertet mitt begynte å slå raskere.
“Jeg har tjent det selv.”
Brittany lo bittert.
“Mamma fortalte meg hvor de pengene egentlig kom fra.”
Betjent Ruiz sluttet å skrive.
Jeg stirret på telefonen.
“Hva snakker du om?”
“Pappas penger, Avery.
Pengene som skulle ha vært mine.”
Et øyeblikk kunne jeg ikke snakke.
“Hva?”
“Ikke lat som du ikke vet det.”
Mamma ropte noe i bakgrunnen.
Brittany fortsatte.
“Mamma sa at pappa etterlot penger til oss begge, men at du fikk kontroll over min del.
Hun sa at du har sittet på dem i årevis.”
Jeg kjente at rommet vippet.
“Brittany, det er ikke sant.”
“Forklar da hvorfor du har en halv million dollar.”
“Fordi jeg har jobbet og spart i årevis!”
“Det var det mamma sa du ville si.”
Moren min tok telefonen tilbake.
“Nok!”
“Mamma,” sa jeg langsomt, “hva er det egentlig du har fortalt Brittany?”
“Ting hun fortjener å vite.”
“Så fortell meg det.”
“Faren din hadde gjort avtaler.
Det var komplisert.”
“Ikke lyv om pappa.”
Stemmen hennes ble hardere.
“Pass på tonen.”
Jeg holdt nesten på å le.
Selv nå, med en politibetjent stående ved siden av meg og en halv million dollar fryst, trodde hun fortsatt at hun kunne kontrollere samtalen.
Så snakket Naomi gjennom den andre telefonen min.
“Avery, åpne dokumentet.”
Jeg trykket på det sikre vedlegget.
Den skannede fullmakten dukket opp.
Navnet mitt.
Adressen min.
En etterligning av signaturen min.
Så en vitneerklæring.
Dokumentet hevdet at jeg hadde signert det tre dager tidligere.
Jeg scrollet ned.
Og stivnet.
**Vitne: Thomas Collins.**
Faren min.
Signaturen under navnet hans var kopiert bemerkelsesverdig godt.
Men datoen ved siden av var nylig.
Faren min hadde vært død i sju år.
Jeg stirret på skjermen.
Så hvisket jeg: “Herregud.”
Naomi snakket forsiktig.
“Kjenner du igjen det navnet?”
“Ja.”
“Kan du bekrefte at denne personen var død før den oppgitte signeringsdatoen?”
“Ja.
Jeg har dødsattesten hans.”
Betjent Ruiz kom nærmere.
Mamma hørte ordvekslingen.
“Hva ser du på?”
Jeg svarte ikke.
“Avery?”
Jeg så på signaturen.
Så på kvinnen som sto ved siden av meg.
“Mamma, hvorfor står pappa oppført som vitne?”
Det ble helt stille på linjen.
Til slutt hvisket Brittany: “Mamma?”
Diane kremtet.
“Det må være en feil.”
“En feil?”
“En dokumentfeil.”
“Pappa skal angivelig ha vært vitne til at jeg signerte et dokument for tre dager siden.”
Ingen sa noe.
Så sa Brittany noe så lavt at jeg nesten ikke oppfattet det.
**“Mamma, du lovet meg at hun allerede visste det.”**
Moren min sa skarpt: “Legg på telefonen.”
Og samtalen ble avsluttet.
***
I flere sekunder beveget ingen seg.
Så ba betjent Ruiz om å få se dokumentet.
Jeg rakte henne telefonen min.
Hun undersøkte det nøye.
Naomi forklarte at vitneerklæringen ikke var det eneste mistenkelige trekket.
Dokumentet inneholdt også et notarialt segl som så ut til å være kopiert fra eldre dokumenter.
Banken sjekket om den navngitte notarens bestalling hadde vært gyldig på den oppgitte datoen.
Enda viktigere: banken hadde dokumentasjonen som beviste at enhver tidligere fullmakt gitt til Diane var tilbakekalt.
“Dette er nå en del av en pågående etterforskning,” sa Naomi.
Jeg så på det tomme kjøkkenet.
“Kan jeg få pengene mine tilbake?”
“Den omtvistede overføringen er ikke fullført.
Kontobeskyttelsen din fungerer som den skal.
Vi må fortsatt fullføre gjennomgangen.”
Jeg nikket, selv om hun ikke kunne se meg.
“Og huset mitt?”
Politibetjent Ruiz så seg rundt.
“Den delen vil kreve mer arbeid.”
Hun ba meg om inventarbildene mine.
Jeg åpnet den svarte mappen.
I nesten en time sammenlignet vi de tomme rommene med det de tidligere hadde inneholdt.
Møbler.
Elektronikk.
Smykker.
Kunst.
Familiearvestykker.
Totalverdien var betydelig.
Men bildene ga også Ruiz noe like viktig.
Bevis for at eiendelene hadde vært der før mamma og Brittany gikk inn i huset.
Sikkerhetskameraene mine hadde sluttet å sende den morgenen.
Opptaksloggen viste et avbrudd i forbindelsen kort tid før flyttefolkene kom.
Men et utvendig kamera hadde fanget flere bilder før det gikk offline.
På ett av dem sto en stor flyttebil parkert i innkjørselen min.
På et annet sto Brittany ved siden av bilen med et skrivebrett.
Og på et tredje dirigerte mamma to menn som bar TV-en min gjennom inngangsdøren.
**Mamma var ikke bare til stede.
Hun hadde tilsyn.**
Morgenen etter ringte Ruiz.
Politiet hadde identifisert flyttefirmaet.
Disponenten hadde tatt vare på bestillingsdetaljene.
Oppdraget var bestilt i Brittanys navn.
Hun hadde fortalt flyttefolkene at de tømte en familieeiendom før et salg.
