Serena reiste seg. «Alle tilber Arthur Wright. Strålende advokat.

Edel patriark. Rettferdighetens forsvarer.» Stemmen hennes ble skarpere. «Han nektet å forsvare faren min da ett ord fra ham kunne ha reddet ham.»

Arthur lukket øynene.

Nathaniel så fra den ene til den andre. «Hva snakker hun om?»

«Faren min var Daniel Moretti,» sa Serena. «Anklaget for verdipapirsvindel for tjue-to år siden. Arthur representerte mennene som begravde ham.»

«Han var skyldig,» sa Arthur stille.

«Han var beleilig,» freste Serena. «Rike menn gikk fri, og faren min døde i fengsel.»

Stillhet fylte kontoret.

Serenas pust ble ujevn. «Så ja, jeg giftet meg med sønnen din. Jeg smilte til barnebarnet ditt.

Jeg satt ved bordet ditt. Og hver natt ventet jeg på dagen da jeg kunne ta Wright-navnet fra hverandre, murstein for murstein.»

Nathaniel så syk ut. “Lucas elsket deg.”

Det gjennomboret noe i henne. I ett sekund sprakk uttrykket hennes.

Så dekket raseriet det.

“Lucas var aldri en del av dette.”

“Du gjorde ham redd for å puste,” sa jeg.

Blikket hennes skar til meg. “Din lille null.”

Jeg smilte nesten. “Jeg har hørt verre fra rikere folk.”

Serenas hånd beveget seg.

Raskt.

Hun grep sølvbrevåpneren fra skrivebordet og kastet seg mot Arthur.

Aiden slo henne før hun nådde ham.

Brevåpneren skramlet over gulvet. Nathaniel ropte. Jeg dro Arthur tilbake mens Serena kjempet under Aidens grep, med håret fallende over ansiktet og den perfekte masken borte.

“Du forstår ikke!” skrek hun. “Han ødela oss!”

Arthur så ned på henne med dyp, utmattet sorg.

“Nei,” sa han. “Faren din ødela mange familier. Jeg klarte ikke å stoppe alle mennene som hjalp ham, og jeg har levd med det.

Men hevnen har gjort deg til akkurat det du hatet.”

Serena spyttet på skoene hans.

Aiden ringte politiet.

Mens vi ventet, sto Nathaniel ved siden av Lucas’ portrett, som jeg hadde latt tørke nær vinduet. Guttens malte øyne så ut til å betrakte rommet med hjerteskjærende alvor.

Serena så på det og lo bittert. «Tror du dette ender med meg?»

Aidens hode snudde seg svakt.

Serena smilte gjennom tårene.

«GC Holdings var ikke min idé.»

Nathaniels ansikt stivnet. «Hvem sin idé var det?»

Hun så på meg.

Og jeg visste det før hun sa navnet.

«Spør Michelles mann.»

DEL 4

Jason Carter hadde alltid vært grusom, men frem til det øyeblikket hadde jeg forvekslet grusomhet med hele sykdommen.

Det var bare et symptom.

Etter at Serena ble arrestert, begynte Nathaniels private etterforskere å plukke fra hverandre GC Holdings. Selskapet var skjult bak lag på lag med registreringer, adresser og falske styremedlemmer, men penger har en lukt, sa Arthur, og gamle advokater vet hvordan de skal følge den.

Tre dager senere kom Aiden til Nathaniels arbeidsrom med en mappe.

Jeg var der fordi Nathaniel hadde bedt meg om å fullføre Lucas’ portrett på eiendommen av sikkerhetshensyn. Egentlig tror jeg ingen av oss ville at jeg skulle være alene i leiligheten min etter at Serena sa Jasons navn.

Aiden la mappen på skrivebordet.

«GC Holdings mottok en konsulentbetaling for seks måneder siden fra Carter Strategic Development,» sa han.

Halsen min strammet seg. «Jasons selskap.»

Nathaniel åpnet mappen. «Hvor mye?»

«To hundre og femti tusen dollar i første omgang. Mer gjennom mellommenn.»

Arthur satt nær peisen, blek men årvåken. «Formål?»

“Oppkjøpsrådgivning,” sa Aiden. “Men det er meldinger.”

Han skjøv utskrevne e-poster over skrivebordet.

Avsenderadressen var maskert, men én frase dukket opp igjen og igjen.

Kunstneren er bare nyttig inntil døren åpnes.

Hendene mine ble kalde.

Nathaniel leste en annen melding høyt. “Michelle Carter har tilgang til Wright-residensen. Overvåk om hun kan manipuleres.”

Jeg tok et skritt tilbake.

Jason hadde ikke bare vært utro, stjålet og ydmyket meg. Han hadde visst om Nathaniels familie før jeg i det hele tatt hadde trådt inn i huset deres. Oppdraget mitt hadde ikke vært flaks.

Det hadde vært agn.

“Hvorfor ville han involvere meg?” spurte jeg.

Arthurs øyne ble mørkere. “Fordi ingen stiller spørsmål ved maleren.”

Nathaniel så rasende nok ut til å knuse skrivebordet. “Han brukte ryktet ditt som en kunstner som slet, for å få deg inn i hjemmet mitt.”

“Men Nathaniel ansatte meg,” sa jeg.

Aiden nikket. “Fordi porteføljen din ble sendt til ham av en kunstkonsulent. Den konsulenten ble betalt av et selskap knyttet til Jason.”

Jeg tenkte på e-posten som hadde forandret livet mitt. Komplimentet. Muligheten.

Håpet jeg hadde klamret meg til.

Til og med redningen min var blitt forurenset av Jasons hånd.

I ett forferdelig øyeblikk kjente jeg den gamle skammen stige. Følelsen av at jeg hadde vært dum igjen. Brukt igjen.

Plassert som en sjakkbrikke av en mann som anså seg selv som smartere enn alle andre.

Da talte Arthur.

“Ikke gjør det.”

Jeg så på ham.