Jeg blunket. “Farlige?”
“De bevarer det løgnere prøver å viske ut.”
Før jeg rakk å svare, kom han nærmere og studerte skissen. Lucas’ ansikt var bare halvferdig, men jeg hadde tegnet øynene hans nøye
– usikkerheten, intelligensen, sorgen som ingen barn burde ha.
Arthurs munn skalv.
“Du så ham,” hvisket han.
“Jeg prøvde.”
Han så skarpt på meg. “Da må du se henne også.”
Jeg spurte ikke hvem. Jeg visste det allerede.
Nathaniel kom inn noen øyeblikk senere, og spenningen strammet skuldrene hans da han så faren sin sammen med meg. “Pappa, du burde hvile.”
Arthur lo tørt. “Det er det folk sier når de vil ha en gammel mann stille.”
Nathaniel så flau ut. “Hukommelsen hans har vært upålitelig i det siste,” sa han til meg etter at Arthur hadde gått. “Noen dager er gode.
Noen dager er vanskelige.”
Men for meg virket ikke Arthur forvirret.
Han virket redd.
Neste ettermiddag dukket han opp igjen, denne gangen ventet han på meg i gangen utenfor Serenas kontor. “Gå med meg,” sa han.
Jeg burde ha nektet. I stedet fulgte jeg ham inn i biblioteket.
Arthur lukket døren.
“Sønnen min tror jeg er i ferd med å miste forstanden,” sa han. “Serena oppmuntrer til den oppfatningen. Hun forteller ham at jeg glemmer ting jeg aldri glemte.
Hun flytter på papirer, og så sier hun at jeg har forlagt dem. Hun endrer avtaler, og så sier hun at jeg innbilte meg dem. Vet du hva det kalles, Michelle?”
“Grusomhet,” sa jeg.
“Strategi.”
Han stakk hånden inn i jakken og trakk fram sammenfoldede sider. Bankoverføringer. Selskapsnotater.
Navn jeg ikke kjente igjen. Ett dukket opp flere ganger.
GC Holdings.
“Hva er dette?” spurte jeg.
“Et selskap som ikke burde eksistere,” sa Arthur. “I hvert fall ikke på papir knyttet til sønnen min.”
Beløpene var enorme.
“Hvorfor vise meg det?”
“Fordi du er usynlig her,” sa han. “Det gjør deg nyttig.”
Jeg holdt nesten på å le. “Mr. Wright, jeg kom hit for å male barnebarnet ditt.”
“Og i stedet fant du et hus i brann før noen kjente røyklukt.”
Han lente seg nærmere. “Serena flytter penger. Hun presser Nathaniel til å signere dokumenter han ikke har lest nøye.
Hun isolerer Lucas. Og noen utenfor dette huset hjelper henne.”
“Si det til Nathaniel.”
“Jeg prøvde. Hun gråt. Han ba henne om unnskyldning.”
Det hørtes kjent nok ut til å gjøre vondt.
Arthurs hånd skalv da han trakk fram en liten svart boks.
Et skjult kamera.
“Nei,” sa jeg umiddelbart.
“Michelle
–”
“Nei. Jeg bryter ikke loven for en familie jeg så vidt kjenner.”
Han ble lang i ansiktet, men blikket hans myknet ikke. “Hvis jeg tar feil, skal jeg bære skammen. Hvis jeg har rett, kan sønnen min miste selskapet sitt, barnebarnet mitt kan miste arven sin, og jeg lever kanskje ikke lenge nok til å vitne.”
Jeg stirret på kameraet.
Jeg tenkte på Jason som lo i retten. På Cassandra som bar livet mitt som en stjålet kåpe. På Margaret som fortalte meg at kvinner som meg burde godta det menn ga dem.
Jeg hadde brukt år på å se bort fordi sannheten var ubeleilig.
Nå ba en gammel mann meg om ikke å gjøre det.
“Jeg skal tenke på det,” hvisket jeg.
Arthur nikket som om han allerede hadde hørt et ja inne i frykten min.
Den kvelden satt jeg i leiligheten min med kameraboksen på kjøkkenbordet. Regnet trommet mot vinduet. De uferdige maleriene mine lente seg mot veggen.
Min fars gamle pennal lå ved siden av penslene mine.
Ikke la noen gjøre deg billig.
Ved midnatt tok jeg opp kameraet.
Dagen etter vendte jeg tilbake til Wright-eiendommen, vitende om én forferdelig sannhet.
Jeg malte ikke lenger bare et portrett.
Jeg malte bevis.
DEL 3
Serenas kontor lå ved enden av gangen i andre etasje, bak en valnøttdør med et messinghåndtak polert så blankt at jeg kunne se mitt eget forvrengte speilbilde i det.
Hjertet mitt banket så hardt at jeg fryktet at noen skulle høre det.
Jeg hadde ventet til Lucas’ økt var over, og deretter fortalt husholdersken at jeg hadde etterlatt en penselrull i oppholdsrommet i etasjen over. Det var en dårlig unnskyldning, men rikdom skapte merkelige blindsoner. I et så stort hus forla folk alltid ting, og personalet var opplært til ikke å spørre for mye.
Korridoren var tom.
Jeg smatt inn.
Serenas kontor luktet av hvite roser og dyr parfyme. Alt var ordnet med kirurgisk presisjon: den bærbare datamaskinen midt på skrivebordet, sølvpennen på linje ved siden av et skriveunderlag i skinn, det innrammede bryllupsbildet vinklet mot døren. På bildet så Nathaniel sliten, men håpefull ut.
Serena så ut som en seierherre.
Jeg satte kameraet bak en porselensvase i bokhyllen, akkurat som Arthur hadde instruert. Fingrene mine skalv så kraftig at jeg trengte to forsøk på å plassere linsen.
