De neste tre dagene var et kappløp mot tiden. Mens mor og tante Sarah begynte den rolige sorteringen av resten av huset, forvandlet jeg det gamle skrivebordet mitt på gjesterommet til et detektivkontor.

Hvert brev var undertegnet ganske enkelt med «Din Julian». Det var ingen etternavn i brevene, bare feltpostnummeret fra den amerikanske hærens base i Bad Kreuznach i Vest-Tyskland. Men på den siste konvolutten, skjult under kanten av et stempel som nesten var visket ut av tid, fant jeg noen små blyantstreker: Sergeant J. Vance, 8th Infantry Division.

Jeg brukte timer på telefonen med Riksarkivet, militære veteranforeninger og slektsforskere på nettet. Jeg lærte raskt at spor fra 1950-tallet ofte krever mer enn bare et internettsøk. Tirsdag ettermiddag fikk jeg kontakt med en pensjonert arkivar ved navn Donald Miller, som bodde i nabobyen og overvåket det regionale historielagets arkiver.

«Julian Vance?» sa Miller over telefonen med sin ru, krakelende stemme. «Navnet klinger en bjelle, unge mann. Det var en Vance-familie som drev et sagbruk borte ved Cedar Creek på femtitallet. Gutten dro over til Europa under den kalde krigen. Vent litt…»

Jeg hørte lyden av tunge arkivskuffer som ble trukket ut, papirer som ble blaet i, og det lange, seige sukket fra en mann som leter i tiår med støv.

«Her har vi det,» sa Miller til slutt. «Julian Vance. Født 1937. Tjenestegjorde i hæren fra 1957 til 1959. Kom tilbake til byen i juli 1959… men han ble ikke lenge.»

Hjertet mitt slo et ekstra slag. «Hvorfor ble han ikke lenge?»

«Det står her at han solgte sin del av sagbruket og flyttet vestover. Han slo seg ned i delstaten Washington. Giftet seg aldri. Han drev et lite trelastverksted der borte i nesten førti år.»

«Lever han ennå?» spurte jeg, og knyttet neven så hardt at neglene skar seg inn i håndflaten.

Det var en lang pause på linjen.

«Han gikk bort for tre år siden, sønn,» sa Miller mykt. «Nittenhundreogattenåttiåtte var hans siste år. Han ligger gravlagt i Bellingham, Washington.»

Jeg sank ned i stolen. En kald bølge av skuffelse skylte over meg. Han var død. Rekken var brutt. Bestemor ville aldri få svaret sitt. Hun ville fortsette å gå mot gjerdet på Starlight til det ikke var mer igjen av minnene hennes.

«Men…» fortsatte Miller, og tonen hans fikk meg til å rette meg opp igjen. «Det ligger et avisutklipp her fra lokalavisen The Daily Herald, datert 1960. Et leserinnlegg skrevet av en anonym kilde, men levert inn sammen med Julian Vances personlige papirer til det lokalhistoriske museet da boet hans ble oppgjort for et par år siden. Det er et brev som aldri ble sendt til avisen, men som lå i hans etterlatenskaper.»

«Hva står det i det brevet?»

«Det er adressert til ‘Piken i den blå kjolen’. Det er et kort lite notat. Han ba arkivet oppbevare det i tilfelle noen noen gang spurte etter ham.»

«Send det til meg,» ba jeg desperat. «Vær så snill, Herr Miller. Send meg en kopi nå på e-post.»

Femten minutter senere plinget datamaskinen min. Jeg åpnet filen. Det var et scan av et krakelert, håndskrevet papirark. Skriften var den samme elegante, storslåtte håndskriften som i kjærlighetsbrevene fra Tyskland.

«Til min Clara,» sto det.«Jeg sto ved dørene på Starlight den kvelden. Bandet spilte ‘Moon River’, akkurat som lovet. Jeg ventet til lysene slukket og vaktmesteren låste dørene klokken to om natten. Du kom ikke. Faren din sto utenfor huset ditt med tre menn fra Arthur-familien da jeg kjørte forbi tidligere på kvelden. Jeg skjønte da at de hadde stoppet deg. Jeg dro herfra fordi jeg ikke orket å se deg leve et liv som var valgt for deg, men jeg vil at du skal vite dette: Jeg var der. Jeg dro aldri før tiden var ute. Og jeg tok aldri av meg den kjærligheten du ga meg i den korte sommeren.»

Jeg satt og stirret på skjermen mens tårene samlet seg i øynene mine.

Det var ikke svik. Det var ikke forlatthet. Hun var blitt holdt tilbake av familien sin – av sin egen far og min bestefar Arthur – og låst inne i et liv hun ikke fikk velge fritt, mens mannen hun elsket sto i mørket utenfor Starlight og ventet til siste låt var spilt.

I seksti år hadde bestemor bæret på den uforløste skammen og sorgen over å tro at hun kanskje hadde sviktet ham, eller at han hadde dratt uten henne.

Kapittel 4: Den siste lørdagen

Det var fredag kveld. Den første lørdagen i desember var bare noen timer unna.