Kapittel 2: Billetten, brevene og den glemte avtalen
Ordene på baksiden av den krøllete billettstubben var skrevet med en følelse av hastverk som virket å snakke direkte til meg gjennom tiårene:
«Hvis du ikke kommer, venter jeg til siste låt.»
Jeg satt på kanten av bestemors seng med den gulnede billetten i den ene hånden og sølvmedaljongen i den andre. Alt rundt meg – roseduftens milde preg, tikkingen fra den gamle bordklokken og de fjerne stemmene fra familien som kranglet nede på kjøkkenet – virket å forsvinne inn i en stum bakgrunn.
Dette var ikke en medisinsk feilfunksjon. Det var ikke bare tilfeldige skygger på en MR-skanning. Nevrologen hadde sett på hjernen hennes som et ødelagt organ, men han hadde ikke sett hjertet hennes. Hver eneste første lørdag i måneden, når den svekkede hukommelsen hennes løsnet grepet om nåtiden, var det ikke en forvirret kvinne som gikk ut i regnet. Det var Clara fra 1959. En ung kvinne som kjempet mot klokken for å nå frem til sitt livs største «hva om».
Jeg hørte tunge skritt i trappen. Døren til soverommet ble skjøvet opp, og onkel Dave sto i døråpningen med en brettbar flytteeske under armen.
«Hva driver du med, Mark?» spurte han med et sukk, mens han så på smykkeskrinet som lå åpent på sminkebordet. «Vi har ikke hele dagen. Megleren kommer klokken to for å ta bilder av rommet, og mamma vil at vi skal pakke ned personlige eiendeler før det.»
Jeg lukket hånden rundt billetten og medaljongen. «Dave, vi kan ikke sende henne bort. Ikke ennå. Dere skjønner ikke hva som skjer.»
Dave rullende med øynene og satte esken ned på gulvet med et stivt dunk. «Herregud, Mark. Ikke start med det der igjen. Du så henne i går kveld. Hun sto ute i et iskaldt regnvær og snakket til et hull i bakken! Hun kjenner oss knapt igjen lenger. Dette handler ikke om hva du ønsker, det handler om hva som er trygt for henne.»
«Hun dro ikke dit fordi hun var forvirret!» sa jeg høyere enn tilsiktet, idet jeg reiste meg opp. «Hun dro dit fordi hun trodde hun skulle møte noen. En mann som heter Julian.»
Dave stivnet i bevegelsen. Blikket hans ble smalt. «Hva sa du?»
«Mannen i brevene,» sa jeg og pekte på bunken med gulnede konvolutter som lå ved siden av fløyelsbunnen. «Julian. Han var stasjonert i Tyskland i 1959. Hun skulle møte ham på Starlight samme kveld som hun giftet seg med bestefar Arthur – eller rett før. Hun kom aldri dit. Og nå, når demensen feiler minnet hennes, reiser hun tilbake til det øyeblikket fordi det er det største ubesvarte spørsmålet i livet hennes.»
Dave gikk sakte bort til sminkebordet. Han plukket opp ett av brevene, brettet det ut og leste de første linjene. Ansiktet hans skiftet farge. Det arrogante, praktiske uttrykket hans ble erstatte av en dyp usikkerhet.
«Dette… dette er usannsynlig,» stammet han. «Mamma og pappa var gift i femtini år. De var lykkelige. Pappa var en god mann!»
«Pappa var en trygg mann,» sa en stemme fra døråpningen.
Vi snudde oss begge. Mamma sto der. Hun hadde kommet stille opp trappen og så på oss med et uttrykk av dyp, uskyldig smerte. Hun gikk inn i rommet og tok medaljongen fra hånden min. Da hun knipset den opp og så bildet av den unge soldaten med armen rundt sin unge mor, rant en enkelt tåre nedover kinnen hennes.
«Jeg husker at hun pleide å se ut av vinduet om kveldene,» hvisket mamma lavt. «Da jeg var liten. Pappa satt i lenestolen og leste avisen, og mamma sto ved kjøkkenvinduet og gned tommelen mot den sølvmedaljongen. Jeg trodde alltid det var et bilde av pappa fra krigen. Jeg spurte aldri.»
«Det forandrer ingenting!» avbrøt Dave, selv om stemmen hans manglet sin tidligere tyngde. «Starlight er revet! Mannen er sannsynligvis død eller borte for lengst! Hun kan uansett ikke bo alene her og rømme ut på motorveien hver måned!»
«Nei,» sa jeg bestemt. «Hun kan ikke rømme ute i regnet lenger. Men vi kan ikke låse henne inne i en institusjon før vi har gitt henne fred. Gi meg én uke. La meg finne ut hvem Julian var, og hva som skjedde 12. juni 1959. Hvis jeg finner et svar, kanskje hun slipper å lete lenger.»
Mamma så på meg, deretter på brevene, og til slutt mot sengen der bestemor lå og sov så stille at man knapt kunne se brystet hennes heve seg.
«Én uke, Mark,» sa mamma lavt. «Men du blir her hos henne hver eneste time.»
