Luften ble fuktig og kald da heisen gikk nedover. Da metallporten åpnet seg, gikk de inn i en mursteinskorridor hvor lukten av gammel stein, støv og lagret vin hang i luften. I enden av korridoren sto en forsterket ståldør til sikkerhet, det numeriske tastaturet blinket med et svakt grønt skjær.
Ethan nærmet seg tastaturet. Han så på Olivia.
“Pappa la igjen koden i brevet sitt,” sier Ethan, fingrene hengende over tastene. “Han sa at bare to mennesker i verden ville forstå hvorfor han valgte ham.”
Ethan skrev inn seks tall: **0-5-1-2-7-8.**
De mekaniske låsene løsnet med et høyt dunk.
Olivia stirret på tallene. “12. mai 1978… Hva er denne datoen? »
“Det var dagen moren din, Eleanor Vance, signerte kontrakten for å etablere sin første uavhengige skipsflåte,” sier Ethan mykt mens han åpner den tunge ståldøren. “Min far glemte aldri dagen han bestemte seg for å ødelegge den. Han sa at det var dagen han hadde fordømt sin sjel. »
Hvelvet var lite, fylt med stålbokser og temperaturkontrollerte hyller. I midten sto et gammelt mahogniskrivebord.
Og bak det skrivebordet, med et lite stålskap tett inntil brystet, sto Margaret Sterling.
Hun hadde ikke gått opp for å pakke koffertene. Hun hadde sneket seg bort fra vaktene gjennom tjenernes korridorer, korridorer hun hadde kjent i tretti år. Hun pustet tungt, øynene var slitne, det sølvfargede håret helt uordnet, falt over ansiktet som et edderkoppnett.
I høyre hånd holdt hun en liten antikk sølvlighter.
