“Olivia… Margaret stotret, tårer rant nedover det oppdiktede ansiktet hennes. “Olivia, vær så snill. Jeg var… Jeg var stresset i kveld. Trykket fra fundamentet… jubileet… Jeg mistet besinnelsen. Du vet hvordan media snakker om oss. Beklager. Jeg beklager! Foran alle, jeg beklager! »
Olivia så på kvinnen som lå utstrakt ved føttene hennes. Hun husket det brennende slaget, glasset som hadde kuttet hendene, årene med kalde, kalkulerte fornærmelser.
“En unnskyldning gitt under press er ikke anger, Margaret,” sa Olivia mykt. Dette er feighet. »
Olivia snudde seg mot Reynolds, sikkerhetssjefen, som sto urørlig nær inngangen.
“Reynolds,” sa Olivia, stemmen hennes ekkoet med den absolutte autoriteten til en husvertinne.
“Ja, fru Vance-Sterling?” svarte Reynolds straks, tok tre raske skritt frem og stilte seg i giv akt.
“Festen er over,” sier Olivia. “Vennligst følg gjestene våre tilbake til kjøretøyene deres. Skriv ned navnene deres ved inngangen. Hvis en av dem setter foten på denne eiendommen igjen, vil han bli arrestert for ulovlig inntrenging. »
Gjestene trengte ikke å bli advart to ganger. En panisk panikk brøt ut. Sosietetsdamer klamret seg til pelsfrakkene sine, hedgefond-magnater hastet til dobbeltdørene, desperate etter å unnslippe eksplosjonen forårsaket av den offentlige henrettelsen av Sterling-dynastiet. Innen tre minutter var den store ballsalen—som en gang var fylt med to hundre av New Yorks mest innflytelsesrike personer—helt tom, bortsett fra de skjelvende catererne på kjøkkenet, sikkerhetsvaktene og de tre menneskene midt i kaoset.
Margaret lå på gulvet og så ut over det enorme, stille rommet. Bursdagsfesten hans hadde blitt til en minnestund.
Olivia vendte seg tilbake til svigermoren.
“Du har til midnatt på å pakke en koffert,” sa Olivia med iskald stemme. “Alt du tar med deg vil bli inspisert av Reynolds. Hvis du tar på smykker som tilhørte Charles, vil du tilbringe natten i en celle på Rikers Island. »
“Bare én koffert?” skrek Margaret, panikken hennes ble til et siste, ukontrollerbart anfall av hysteri. “Det er hjemmet mitt! Du kan ikke kaste meg ut! Loven krever varsel om utkastelse! En tretti dagers prosedyre! »
Olivia lente seg inn, de mørke øynene glitret i det kalde ballsalslyset.
De tunge eikedørene til herregården lukket seg med et matt og bestemt smell. Utenfor feide frontlyktene på femti luksussedaner og limousiner nedover hovedgangen mens New Yorks elite flyktet ut i natten, telefonene allerede på, og de ringte numrene til redaktørene i New York Times, Page Six og Bloomberg. Neste morgens overskrifter skrev allerede seg selv.
Inne var stillheten kvelende.
Margaret hadde ikke flyttet seg fra bakken. Sølvkjolen hennes var ødelagt, gjennomvåt av champagne og flekket med mørke striper av Olivias blod. Hun stirret tomt på papirene som lå strødd rundt henne.
“Reynolds,” brøt Ethans stemme stillheten.
“Sir?”
“Følg min mor til suiten hennes. Hold øye med det. En enkelt koffert. Bare klær. Ingen familiearvestykker, ingen kunstverk, ingen safenøkler. »
“Ja, Mr. Sterling.” Reynolds trådte frem og vinket til to av vaktene sine. De nærmet seg Margaret med profesjonell distanse og løftet henne i albuene. For første gang i sitt liv slet ikke Margaret Sterling. Lemmene hennes var inaktive, sinnet ødelagt, men blikket vandret fortsatt febrilsk gjennom den enorme marmorhallen hun hadde dominert i flere tiår.
Da de dro henne opp den store spiraltrappen, fikk hun plutselig stemmen tilbake.
“Ethan!” ropte hun og kastet hodet bakover. “Ethan, du kan ikke la henne gjøre det! Du er familien min! Hun er utlending! Hun vil ødelegge deg når hun har alt! »
Ethan så ikke engang opp da vaktene løftet henne opp trappen. Det var først da de febrilske og dempede protestene hans stilnet inn i den øvre korridoren at han rettet seg opp.
Den iskalde og ufleksible milliardæren var borte. I hans sted sto en mann som skalv av raseri og sorg.
Han snudde seg mot Olivia, øynene hans var tårevåte. Han tok hendene hennes og løftet dem forsiktig. Glasskår satt fortsatt fast i den skjøre huden på håndflatene hans. Blodet rant sakte fra håndleddene hans til gulvet.
“Herregud, Olivia,” hvisket han med en stemme kvalt av smerte. “Se hva hun gjorde mot deg. Jeg skulle ikke ha ventet. Jeg burde ha satt en stopper for alt dette for flere måneder siden. Jeg skulle ikke latt deg komme inn på dette rommet i kveld. »
Olivia pustet skjelvende ut, en blanding av latter og hulking. Adrenalinet som hadde båret henne under konfrontasjonen begynte å avta, og ga plass til en overveldende, instinktiv tretthet.
“Hvis vi ikke hadde gjort det i kveld, Ethan,” sa Olivia mykt, og grimaserte litt da han trakk et rent linlommetørkle opp av lommen og surret det rundt hånden, “ville hun ha kjempet i retten i ti år til. Hun måtte vise sitt sanne ansikt foran hele styret. Foran Jonathan Croft. Foran pressen. »
“Hun slo deg,” hvisket Ethan, og strøk forsiktig den intakte kinnet hans. Tommelen strøk over kinnet, øynene brant av intens beskyttende raseri. “Hun rørte ved deg. Jeg ville ødelegge alt med bare hendene. »
“Jeg har det bra,” hvisket Olivia og hvilte pannen mot brystet hennes. Hun inhalerte hans velkjente duft av sedertre og ferskt laken, hennes eneste anker midt i dette våkne marerittet. “Det er over, Ethan. Hun dro. »
“Ikke ennå,” sa Ethan alvorlig, blikket hans beveget seg mot baksiden av ballsalen, mot den private fløyen av eiendommen. “Hun tror fortsatt hun har en reserveløsning.”
Olivia løftet hodet, øyenbrynene trukket sammen. “Hva mener du?”
“Familien er trygg,” sier Ethan. “Kjelleren i det gamle biblioteket. Det finnes en privat safe som ikke er oppført i noen offentlig forretningsregister. Min far fortalte meg om dette i et privat brev levert av hans sveitsiske advokater forrige uke. »
Olivias hjerte hoppet. “Hva er i den?”
“Det opprinnelige registeret fra 1984,” svarte Ethan. “En som nøyaktig dokumenterer de maritime rutene Margaret tok for å omdirigere Eleanor Vances maritime ressurser. Og… noe annet. »
“Noe mer?”
“Opptakene,” sier Ethan. “Margarets søster døde for tjue år siden, men før hun døde, ga hun faren min lydopptak av Margaret som snakket om forgiftningen. Hvis Margaret får tak i denne kisten før oss, vil hun brenne dem. Og uten disse opptakene kan det hende aktoren ikke har nok bevis til å anmelde faren min for drap. Hun ville dra tomhendt, men hun ville dra fri. »
Olivia så på de bandasjerte hendene sine, så på den lange, skyggefulle korridoren som ledet til vestfløyen av eiendommen. Smerten i håndflatene økte, ikke for å avskrekke henne, men for å minne henne om all urett moren hadde lidd, hver fornærmelse hun hadde tatt i stillhet.
“Så la oss sørge for at hun aldri ser solen igjen som en fri kvinne,” sa Olivia.
De krysset raskt de mørke korridorene i herregården. Tjenerne og catererne hadde flyktet, og huset ble tomt, som et forlatt teatergalleri. De gikk rundt den store trappen og inn i den skjulte serviceheisen som gikk ned til kjelleren.
