Sikkerhetsvakten i døren prøvde å stanse oss, men Valeria gikk først, med en aura av autoritet som få våget å utfordre. Bak henne fulgte jeg, kledd i min fineste dress, med Mauricio ved min side bærende på en mørkegrå lærveske.
Ramiro la ned penn sin. Ansiktet hans ble rødt av raseri idet han så meg.
— Hva i helvete gjør du her, Esteban? sa han med sin dype, ru stemme som vanligvis fikk de ansatte til å skjelve. — Du har fått sparken. Du er ikke lenger ansatt i Saldaña Capital. Vaktene burde ha kastet deg ut ved inngangen.
Diana Murillo reiste seg og rynket pannen. — Esteban, dette er et lukket styremøte. Hvis du ikke forlater lokalet umiddelbart, vil vi tilkalle politiet for ulovlig inntrenging.
Jeg sa ingenting. Jeg bare smilte, gikk rolig bort til bordet og trakk ut en stol på motsatt side av Ramiro. Valeria stilte seg rett bak meg, med armene i kors.
— Du kan gjerne ringe politiet, Diana, sa Valeria tørt. — Men før du gjør det, bør du kanskje lese igjennom dokumentene vi akkurat har sendt til din personlige e-post og til alle styremedlemmene rundt dette bordet.
Ramiro slo hånden i bordet så glassene klirret. — Jeg har hørt nok! Jeg sparket deg fordi du feilet i dine plikter! Du dro til Paris midt i en viktig kontraktsforhandling! Du er en udugelig lykkejeger som trodde at det å gifte seg med datteren min ga deg fribillett til toppen!
— Jeg dro på en to ukers ferie som ble skriftlig godkjent av personalavdelingen den 12. april, sa jeg lavt og rolig. Jeg åpnet mappen Mauricio la foran meg. — Og jeg har fem års evalueringer her, signert av deg selv, Don Ramiro, hvor resultatene mine er beskrevet som “fremragende”. Du sparket meg uten saklig grunn. Du gjorde det på en telefonsamtale mens jeg var i utlandet, i et anfall av personlig sinne.
— Og så? brølte Ramiro. — Dette er mitt selskap! Jeg kan sparke hvem jeg vil, når jeg vil! Du får dine tre måneders etterlønn i henhold til meksikansk arbeidsrett, og så vil jeg aldri se ansiktet ditt igjen!
— Det er her du tar feil, Ramiro, sa Valeria. Stemmen hennes var skarp som et barbersverd. — Du glemte historien til ditt eget selskap. Du glemte hva du underskrev da du startet Saldaña Capital and Associates i 1987.
Diana Murillo rynket pannen og begynte raskt å bla på nettbrettet sitt. Ansiktet hennes endret farge fra solbrun til askegrå på under ti sekunder.
— Hva er det du surrer med, Diana? snudde Ramiro seg mot sin juridiske direktør. — Fortell dem at de skal komme seg ut!
— Ramiro… whisperte Diana, med en stemme som plutselig var blottet for all arroganse. — Har… har vi noen gang oppdatert eller omstrukturert stiftelsesdokumentene fra 1987 når det gjelder oppsigelsesfordeler for nøkkelpersonell?
— Hva har det med saken å gjøre?! Det er nesten førti år siden! Det dokumentet ligger i et arkiv ingen bruker!
— Klausul C, sa jeg høyt nok til at hele styrerommet hørte det. — “Enhver heltidsansatt med mer enn fem års sammenhengende tjeneste i selskapet, som blir sagt opp uten saklig grunn, har rett til kompensasjon tilsvarende seks prosent av selskapets aksjer, vurdert ved oppsigelsen.”
Det ble så stille i styrerommet at man kunne høre surringen fra klimaanlegget. Styremedlemmene begynte å se på hverandre. En av de eldste investorene, Don Gustavo, lente seg frem og så på Diana Murillo.
— Eksisterer denne klausulen, Diana? spurte Don Gustavo strengt.
— Jeg… jeg må sjekke arkivene, stammet Diana.
— Du trenger ikke sjekke arkivene, sa Mauricio og kastet en bekreftet, notifisert kopi fra Riksarkivet midt på mahognibordet. — Dokumentet er juridisk bindende. Det har aldri blitt omstøtt eller endret ved noen senere aksjonæravtaler. Esteban har vært ansatt i fem år og fem måneder. Oppsigelsen skjedde per telefon, utelukkende basert på Don Ramiros personlige uvilje, uten noe forutgående skriftlig advarsel eller saklig grunnlag.
Ramiro stirret på papirene på bordet. Øynene hans bulet ut. — Dette er svindel! Dette er et kupp! Dere har planlagt dette!
— Nei, faren min, sa Valeria og tok et skritt nærmere ham. — Esteban fant dokumentet ved en tilfeldighet for ti måneder siden. Alt han gjorde etter det var å passe jobben sin perfekt, tåle din ukentlige ydmykelse og vente på at din egen arroganse skulle felle deg. Du kunne ganske enkelt ha behandlet ham med en smule respekt. Du kunne ha latt ham ta ferien sin. Men du klarte det ikke. Du måtte vise makt. Og den makten kostet deg nettopp seks prosent av selskapet.
— Seks prosent er ingenting! brølte Ramiro, selv om stemmen hans nå sprakk. — Jeg eier femogfemti prosent! Jeg har fortsatt flertallet!
