Seks år av livet mitt. Seks år med kaffekuler, falske smil og å svelge stoltheten jeg noen ganger kjenner i halsen på slutten av dagen. Og alt endte med en telefon fra en 78 år gammel mann, stående i badedrakt, fredag den 13., mens jeg så soloppgangen i Paris. Jeg må si at det overrasket meg. Det overrasker meg ikke. Det som allerede er der… Klar. Men denne historien startet ikke i Paris. Den starter heller ikke fra den samtalen. Det startet for to år siden, en ettermiddag i mars, i 18. etasje i Torre Saldaña, på Paseo de la Reforma, da jeg var besatt av en mappe jeg hadde oppbevart «på rett sted». Patricia hadde en veldig fleksibel idé om hva “det” betydde, så etter to minutter med å gå gjennom de støvete filene,
sluttet jeg å lete etter kontrakten og fant noe annet. Det var en gammel, brun mappe, som satt fast nederst i skuffen. Etiketten lyder: Saldaña Capital and Associates. Grunnloven og lovene fra 1987. 1987. Jeg skal levere den tilbake. Nesten. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å sette meg ned og lese den. Kanskje det er depresjon. Kanskje noe eldre enn kjedsomhet. Noe som har eksistert stille i seks år. For å jobbe for svigerfaren min handler ikke bare om å ha en jobb. Det handler om å akseptere, hver dag, rollen noen andre har gitt deg i sin historie. Og Don Ramiro Saldaña, fra første gang min kone introduserte ham for meg under en middag i Lomas de Chapultepec, gjorde det klart. Og det var der vi begynte.
Det har aldri vært bedre. Så det stemmer, kanskje det som får meg til å lese den filen er noe: mine seks år med å kalle ham «mester» med det arrogante smilet, mine seks år med å bli hjemsøkt av stoltheten jeg noen ganger føler i halsen. Og det endte med en telefon fra en 78 år gammel mann, stående i badedrakt, fredag den 13., mens jeg så soloppgangen i Paris. Jeg må si at det overrasket meg. Det overrasker meg ikke. Noe er klart. Men denne historien startet ikke i Paris. Den starter heller ikke fra den samtalen. Det startet for to år siden, en ettermiddag i mars, i 18. etasje i Torre Saldaña, på Paseo de la Reforma, da jeg var besatt av en mappe jeg hadde oppbevart «på rett sted».
Patricia hadde en veldig fleksibel idé om hva «det» betydde, så etter to minutter med å gå gjennom de støvete filene, sluttet jeg å lete etter kontrakter og fant noe annet. Det var en gammel, brun mappe, som satt fast nederst i skuffen. Etiketten lyder: Saldaña Capital and Associates. Grunnloven og lovene fra 1987. 1987. Jeg skal levere den tilbake. Nesten. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å sette meg ned og lese den. Kanskje det er depresjon. Kanskje det er noe eldre enn kjedsomhet. Noe som har eksistert stille i seks år. For å jobbe for svigerfaren min handler ikke bare om å ha en jobb. Det handler om å akseptere, hver dag, rollen noen andre har gitt deg i sin historie. Og Don Ramiro Saldaña, fra første gang min kone introduserte ham for meg under en middag i Lomas de Chapultepec,
gjorde det klart. Og det var der vi begynte. Det har aldri vært bedre. Så det stemmer, kanskje det som får meg til å lese den filen er noe: mine seks år. Jeg har lest alt. Sakte. Som en person som leser noe når de føler det kan forandre livet deres Jeg ble begravet i sesong 14, som Klausul C, med juridisk språk utformet for å få deg til å sovne. Jeg leste den én gang. Men igjen. Og ved femte gang leste jeg den ikke lenger. Jeg regner ut. Klausulen sier kort at enhver heltidsansatt med mer enn fem års sammenhengende tjeneste i selskapet, som blir sagt opp uten grunn, har rett til kompensasjon tilsvarende seks prosent av selskapets aksjer, vurdert ved oppsigelsen. Jeg sto stille. Jeg var der i fire år og to måneder. Den kvelden ringte jeg Mauricio, min beste venn, til en koselig kafé i Roma. Jeg viste ham en kopi. Han leser, ser opp og leser om igjen. —Gjenta sakte—sa han. —Hvis Ramiro sparker meg uten grunn etter fem år… Jeg vil motta seks prosent av selskapets aksjer. Han sier bedre. For det handler ikke bare om flaks. Han så på meg i stillhet, som om han fortsatt var usikker på om han var et geni eller en helt vanlig person på randen av kollaps. —Vet Valeria om dette? Jeg vred på hodet. —Du må fortelle henne det. Og han hadde rett. For denne historien tilhører også henne. Valeria Saldaña er 34 år gammel og den smarteste kvinnen jeg noen gang
