Vincent falt på kne ved siden av sykehussengen. Han strakte ut en skjelvende hånd, redd for å røre oss, redd for at vi skulle forsvinne som en drøm.
– Jeg mistet alt, hvisket han mot sengekanten. – Sophia er borte. Imperiet blør. Men ingenting av det betyr noe. Vær så snill, Claire… la oss begynne på nytt.
Jeg så ned på sønnen min, som rørte på seg i søvne og gjespet. Så så jeg på mannen som hadde trodd at han eide verden, men som nå knelte foran en kvinne han hadde undervurdert til det ytterste.
– Du er for sent ute, Vincent, sa jeg og strammet grepet om den lille gutten min.
– Skilsmissen er gjennomført. Og imperiet ditt kan du beholde. Vi har allerede bygget vårt eget.
