«I morgen tidlig vil advokaten min kontakte deg angående skilsmissen.»

Det ble helt stille i andre enden.

«Hva sa du nå?»

«Jeg vil skilles.»

«Avslutter du ekteskapet vårt bare fordi jeg kjørte Sophia hjem?»

«Nei. Jeg avslutter det fordi jeg er lei av å være kvinnen du bare husker på når ingen andre trenger deg.»

Pusten hans endret seg.

«Hvor er du? Jeg kommer og henter deg.»

«Det er ingenting mer å diskutere.»

«Claire, ikke prøv tålmodigheten min.»

Så ropte han: «Jeg går ikke med på noen skilsmisse!» Jeg avsluttet samtalen.

Han ringte igjen.

Og igjen.

Jeg slo av telefonen og lukket kofferten. Flyreisen til New York var bestilt, oppsigelsen var klar, og advokaten min hadde alt hun trengte.

Så, idet jeg strakte meg etter passet, falt en liten, hvit konvolutt ut av vesken.



Jeg stivnet.

Inni lå ultralydbildet jeg hadde fått tre dager tidligere.

Jeg hadde planlagt å overraske Vinc…etter gallaen.

Etter fem år med håp var jeg endelig åtte uker på vei.

Jeg strøk fingertuppen over den lille formen, og kjente tårene brenne bak øynene.

Vincent ante ingenting.

Og etter å ha sett ham forlate meg, blødende i regnet, til fordel for en annen kvinne, hadde jeg bestemt meg for at han aldri skulle få vite det.

Jeg la hånden forsiktig mot magen.

«Nå er det bare du og jeg, vennen min.»

Så tok jeg kofferten og gikk mot døren.

Innen Vincent forsto at jeg virkelig hadde forlatt ham, ville jeg allerede være på vei ut av Chicago.

Og byens mektigste mafiaboss ante ikke at kona hans ikke dro aleneDet var en merkelig følelse å gå gjennom flyplassen med én enkelt koffert og en fremtid som var fullstendig ukjent,

men som likevel føltes uendelig mye lettere enn ekteskapet jeg nettopp hadde forlatt.

Da flyet tok av fra O’Hare og Chicago ble til et glitrende teppe av lys langt der nede, la jeg hånden på den flate magen min igjen.

– Vi klarer oss, hvisket jeg til mørket utenfor vinduet.

I New York tok livet en dramatisk, men velkommen vending.

Ethan Carter holdt ord. Stillingen som direktør for strategiske investeringer ga meg ikke bare en ny start, men også en mulighet til å bygge opp en maktposisjon helt uavhengig av et mannsdominert mafiastyre. Jeg kastet meg over arbeidet. De første månedene var tøffe med morgenkvalme og lange dager i skyskraperne på Manhattan, men for hver uke som gikk, vokste magen – og med den, en ny styrke.

I Chicago herjet panikken.

Advokaten min sørget for at skilsmissepapirene ble servert Vincent mens han fremdeles var i sjokk over forsvinningen min. Ifølge ryktene som sirkulerte i den meste lukkede delen av næringslivet, hadde Vincent Moretti snudd opp ned på hele byen for å finne meg. Kasinoene hans hadde blødd penger fordi han nektet å fokusere på business, og Sophia Bennett var angivelig blitt sendt bort til et avsidesliggende gods da det gikk opp for ham at hennes tilstedeværelse hadde kostet ham alt.

Men ingen fant meg. Jeg hadde skiftet nummer, flyttet inn i en sikret leilighet i Battery Park med utsikt over Hudson-elven, og levd under et nytt navn i professionelle sammenhenger til den første kontrakten var i boks.

Sju måneder senere lå jeg på fødestuen på et privatsykehus på Manhattan.

Smerte og utmattelse skyllet over meg, men idet det første, spede skriket fylte rommet, brast alt. Jordmora løftet den lille gutten opp og la ham forsiktig mot brystet mitt. Han hadde mørkt hår, knyttet de små hendene sine i en kamplysten gest, og pustet med en styrke som tok pusten fra meg.

– Velkommen til verden, lille venn, gråt jeg og kysset den varme pannen hans.

To dager senere satt jeg i sengen med lillegutt sovende i armene mine, da det kjente, tunge draget av uro plutselig rammet rommet.

Døren gled opp uten at det banket på.

Der stod han.

Vincent Moretti så ti år eldre ut. Skuldrene som pleide å bære en hel by med urokkelig autoritet, var lutet. Blikket hans var flakkende og mørkt – inntil det falt på sengen og på den lille byltem jeg holdt rundt.

Han stivnet i døråpningen.

– Claire, hvisket han. Røsten var hes, som om han ikke hadde snakket på uker.

Jeg løftet blikket og så på mannen som en gang hadde latt meg ligge alene i regnet.

– Du har ikke noe her å gjøre, Vincent, sa jeg. Røsten min var overraskende fast.

Han tok et usikkert skritt frem, og for første gang i sitt liv så han ut som en mann som hadde tapt alt som betydde noe.

– Jeg brukte syv måneder på å lete etter deg, Claire… og så fikk jeg vite…

Han stirret på gutten i armene mine, og store tårer – noe jeg aldri hadde sett i hans øyne før – brant seg vei nedover kinnet hans.

– Er han…?

– Han heter Leo, sa jeg rolig. – Og han har din stahet, men heldigvis ikke din evne til å svikte når det gjelder som mest.