Foreldrene til Ethan og søsteren Lily hadde blitt eskortert ut av eiendommen etter en serie høylytte protester fra faren og hysteriske gråtetokter fra moren. Ethan hadde prøvd å bli igjen, men da jeg viste ham det midlertidige besøksforbudet Victoria hadde fått utstedt for å beskytte selskapets verdier mot ytterligere tapping, innså han at han ikke engang hadde lov til å sove i sitt eget soverom.
Han hadde reist med en enkelt koffert i en drosje som ventet ved porten, med blikket festet i bakken og ansiktet forvrengt av en blanding av ydmykelse og raseri.
Nå satt jeg igjen alene på kjøkkenet.
Marmorgulvet var kaldt under føttene mine, akkurat slik det hadde vært den morgenen da han stod der og beordret meg til å overgi mitt eget liv. Jeg tok en slurk av den varme kaffen min, så ut på det mørke bassenget som speilet stjernehimmelen over Los Angeles, og kjente hvordan skuldrene mine endelig sank helt ned.
Telefonen på øya vibrerte. En melding fra Victoria: «Skilsmissepapirene er ferdigstilt og sendes klokken åtte i morgen tidlig. Grunnlag: Økonomisk bedrageri og brudd på ekteskapelig tillit. God natt, eier.»
Jeg la telefonen fra meg, reiste meg opp og gikk mot soverommet.
Huset var mitt. Hver eneste stein, hver eneste krone, hvert eneste sekund av stillheten som ventet meg i morgen. Og denne gangen skulle ingen noensinne få lov til å åpne porten uten at jeg holdt i nøkkelen.
